Husker dere...?

(Dette gjelder selvfølgelig de av dere som var i Troms)

Husker dere den utrolig gode følelsen av å våkne til "Uendelig, ubeskrivelig" hver morgen på Tromsø Normisjon? Nå skal jeg ha den følelsen hver morgen, jeg har nemlig lastet ned et nyydelig lite program som heter Aurora til Mac'en min, som bruker spillelister fra iTunes til å vekke meg=D

Jeg må innrømme at nå gleder jeg meg faktisk litt til å våkne 07.15 i morgen tidlig...

Vanskeligheter...

Av og til havner man i situasjoner man ikke helt selv vet hva man skal gjøre med, eller om man i det hele tatt skal gjøre noe med den. Kanskje overreagerer man, men man vet liksom ikke helt hvordan man skal forholde seg til situasjonen.

Jeg snakker selvfølgelig om saken der en 94 år gammel kvinne har anmeldt Adresseavisen for blasfemi på grunn av tegneserien "M". De stripene hun har reagert på framstiller Jesus på en måte som "henger ut og latterliggjør hovedpersonen i den kristne verden".

Dette i seg selv er jo bare litt spesielt, egentlig, fordi slike saker som regel aldri kommer lengre enn til henleggelse. Men det som gjør meg trist er tegneren Mads Eriksens reaksjon når Adresseavisen gjør ham kjent med anmeldelsen. Ifølge avisen selv lo Eriksen rått, før han "etter å ha summet seg litt", uttaler: "Jeg finner det helt absurd at en 2000 år gammel eventyrfortelling skal diktere mine tegneserier. Jeg har ingen respekt for denne usynlige lekevennen hennes." (kilde: Vårt Land, 28.11.)

Jeg liker M, det er en av de morsomste tegneseriene jeg vet om. Endrer det seg fordi tegneren ikke har respekt for religionen min, og dermed heller ikke for meg? Nei, egentlig ikke.
Så hva gjør jeg? Slutter jeg å lese M, for dermed å gå glipp av mye god humor, eller fortsetter jeg å lese den, og resonnerer at kunsten ikke har noen forbindelse med kunstneren?

"Jeg finner det helt absurd at en 2000 år gammel eventyrfortelling skal diktere mine tegneserier. Jeg har ingen respekt for denne usynlige lekevennen hennes."
Er dette en uttalelse man bør ta et klart standpunkt mot, eller bør det bare bli oversett?

Holidays are here again

Si der bler møje stress framøve, så poste eg bare dette nå, så eg ikkje glømme de:

Adle så lese dette e herved inviterte te "Litla Julaftå"-samling i Hålandsmarkå! (Eg sko te å sei "på Ræge", men eg vett kje heilt om bror min vil syns de e så ekstremt kult at me invadere ståvå deiras dagen før dagen, så de bler nok i Hålandsmarkå.)

Tidligare år har samlingå på litla julaftå våre forbeholdt en eksklusiv gjeng, men fordi den eksklusive gjengen mangle et par faste dette året (Tor Håvard e i Nord-Norge å Kristian tåre nok ikkje komma uden han), utvide me invitasjonen.

Det dreie seg altså om ein koselige førjulskveld der me spise pizza, ser "Grevinnen og Hovmesteren", raide småkagelagere te mor, å di som har avtalar om slikt udveksle presangar. Ein kveld med fullkommen avslapning før julekaoset bryte ud dagen ittepå.

Det blir altså klokkå 20.00 (for dei så e litt trege å trenge de presisert e de altså den 23. desember) heima sjå Sigrid (sin mor å far) i Blokkebærveien 6 i Hålandsmarkå på Ræge. Eg må for ordens skyld presisera at de ikkje e ubegrensa kor mangen så kan komma, enkelte (*hostmorhost*) syns de e litt trasigt viss der bler for mange folk i hus akkurat den kvelden.

Viss du vil komma, kommenter her eller send melding te 936 84 547!

Marit, Anette, Jeanett, Cathrin å Renate: Dåkk bør ha ein EKSTREMT goe gronn for å melda avbud. Bare så de e sagt.

:D

Sånn ellers og forøvrig:

"Kvinner på randen" som synger "Å kom nå med lovsang" (Jule-CD, Frelsesarmeen), samt ein eller aen dude som synge en (faktisk) veldig bra versjon av "Hjemme i himlen", sangen(/salmen?) Sola Mannskor har udødeliggjort i mitt sinn? iTunes Music Store vinner. Rett å slett. Verken mer eller mindre.

Hvis jeg nå bare kunne få lagt inn en sperre på hvor mye penger jeg får lov å bruke der i løpet av en måned...

Det er ganske rart...

...at jeg som kristen har hatt så lite kunnskap om min egen tro.

Jeg tror (selvfølgelig!) ikke at det er noe galt med en enkel Jesus-tro, men jo lengre jeg kommer i "Teologi genom seklerna", jo mer ser jeg at jeg er preget av teologien, selv om jeg kan svært lite om den.

Eksempel: Den (nesten) evig populære sangen til Børud-gjengen, (?) "Du løfter meg opp." Jeg mener å huske at det første verset går noe sånt som dette:

"Det livet jeg har som kristen,
det er ikke en religion.
Det livet jeg har er et forhold
til en positiv person."

Mange kristne på nesen av tanken på å se kristendommen som en religion. Ordet "religion" har ikke alltid hatt negative konnotasjoner for kristne, det er faktisk rimelig nytt: Den sveitsiske teologen Karl Barth og en rekke andre 1900-talls teologer gav ordet dets negative innhold, og det holder vi fortsatt på. Hvorfor? Enkelt: Fordi vår religion er spesiell. Jeg er selvfølgelig ikke uenig i det, men jeg synes likevel det er interessant at det finnes så konkrete grunner til at det første verset i "Du løfter meg opp" klinger så bra i våre moderne ører.

Det er spennende å lese om dette, og hvordan troen på mange måter har utviklet seg gjennom tidene, hvordan fokuset har skiftet, hvordan idealene har forandret seg. Hvordan synet på teologi og intellektualisme og teori har endret seg flere ganger i løpet av "seklerna". Det gir meg en dypere forståelse for troen min, for kirken "min", og for samfunnet jeg lever i.

Jeg tror egentlig det jeg prøver å si er dette: Jeg vurderte lenge å gå på bibelskole. Leif Inge prøvde et par ganger å overtale meg til å gå på ACTA, og ikke misforstå: for mange, kanskje alle, er bibelskole bra, men for meg? Er denne lærdommen, den teoretiske, distanserte metoden, de tungvinte bøkene på norsk, dansk, svensk og engelsk, og de innviklede teologiske teoriene en velsignelse. Jeg er, og har egentlig alltid vært, en utpreget akademiker. Jeg tror både med hodet og hjertet, det har jeg alltid gjort, skjønt i perioder er det troen og vissheten i hodet som har båret kristenlivet mitt. For meg å få "påfyll" i hodet i form av kunnskap og forståelse, samtidig som jeg leser om disippelskap og lederskap og går i en menighet som gir meg påfyll i hjertet, en uendelig velsignelse. Kanskje hadde jeg fått alt dette på en bibelskole, men for meg er dette den rette arenaen å få det.

De som var på Impuls i Stavanger i år husker kanskje at noen (Knut Tveitereid?) sammenlignet Guds plan for hver enkelt av oss med et A4-ark. Han mente at Guds plan var ikke bare langs den utrolig smale linjen vi får on vi setter arket på høykant, men at arket ligger flatt, at vi kan bevege oss rundt omkring oppå arket og fremdeles være i Guds plan for oss.

Kanskje jeg vil vurdere ACTA på nytt om noen år dersom Helge og jeg ender opp i Stavangerområdet, men for øyeblikket tror jeg fremdeles ikke at bibelskole egentlig er noe for meg. Kanskje tar jeg feil, men i mellomtiden har jeg det bedre enn noen gang. Min indre akademiker har det fantastisk, og hjertet mitt får i stadig større grad det det trenger. Jeg tror Gud kan gjøre ting med meg her også, jeg tror ikke han trenger en bibelskole for å endre meg. Hvis han gjør det, gir han trolig beskjed. Inntil han gjør det skal jeg fortsette å fóre min indre akademiker med teori og teologi, og kjenne at jeg trives utrolig godt med det.

Ver me på teater?

Eg har skamlyst å gå å se "Skyfri Himmel" når eg e heima i julen. Någen så vil ver me? An går kver dag udenom syndagane å 23.-25. desember. Dessverre går an heller ikkje 31. desember-7. januar, så de må bli enten før julaftå eller i romjulå før høydeoppholdet, altså den 18., 19., 20., 21., 22., 26., 27. eller 28. E der någen så e me?

All right!

I et anfall av fryktelig malplassert virketrang (malplassert fordi an gjaldt alt aent enn de eg faktisk må jørr) har eg endelig fått lagt ud linkar te adle di nye bloggane så poppe opp øve alt. Siril, Hanne, Morten og Ola Johan, endelig e dåkk plassert her. Helge, så lenge du klare å opprettholda postingsfrekvensen å slutte å skriva så møje suppete om meg, e du og altså me.

Når eg sitte her å ser på listå av linkar te allslags bloggar ronnt forbi må eg bare sei at eg ser litt for meg koss de hadde våre om disse folkå treftes i de verkeliga live. Heilt sinnsykt, selvfølgelig. (Ser du de for deg, Cathrin?)

Ellers har eg bede i et ekstremt surt teknologisk eple (eg har måtta innse at eg ikkje klare å holda følge me adle bloggerane individuelt å har begynt å følga di via RSS), eg har såvidt begynt på den tredje ex.phil.-oppgaven, som ska leveras på onsdag (*GASP*), eg har lest nesten heila pensum i to av di fira fagå mine, men i et aent har eg ikkje begynt å lesa eksamenspensum ennå.
Ellers e eg 300 ord eller ca ein fjerdedels sia fra minimumskravet på ex.fac.-oppgaven min, 1600 ord/4 sier, å slutte av når eg når ein av di, whichever comes first. Kem sko tru at de e et problem å ver goe te å komma kjapt te poenget? Eg hadde sagt de eg følte trengte å bli sagt når eg passerte 750 ord, å har gått på tomgang siden. Di siste 300 ordå har våre ekstremt seige, å di neste 300 komme nok ikkje te å bli bedre.

Ellers begynne eg å få ein sniganes mistanke om at alt hybelsnakke om vinterdepresjonar ikkje va fullstendig ubegrunna. Eg kjenne at mismotet begynne å siga på, å at de blir tyngre å tyngre å få ting gjort. Dagen i går va ekstremt symptomatisk i så måte. E der någen som har någen goe råd, før eg går ud å kjøbe meg sånn dagslys-lampe à la Liv i Etaten?

Du vett du har ein dårlige dag...

...når du grine før elleve på måronen...

E de ikkje rart...

...kordan ein kan bli så utrolig opphengt i sine egne problemer og negative tankebanar at ein ikkje ser kor godt ein har det?

...kordan ein kan ver sint og frustrert på gronn av ein ting, men oppleva sinnet som retta mot någe heilt aent?

...kordan ein kan ha verdens beste venner, men ligavel bli sinte å leie seg forde di ikkje e perfekte?

...kordan ein kan ver gla i någen, men ligavel ha så vanvittig lyst å såra di?

...kordan någe kan ver gale, uden at ein kan formulera de i ord?

Romerbrevet.

Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud. Rom. 13,1

Jeg leser om Luther i en koselig liten bok som heter “Teologi genom seklerna” (Den er svensk, som vil si at det går sent og at det er navla irriterende!), og der sto det noe om hvordan Martin Luther mener at vi som kristne skal forholde oss til loven, det være seg Moseloven eller de sekulære lovene der vi bor. Dette gjorde i sin tur at jeg kom på dette bibelverset, som jeg fikk lyst til å blogge litt om.

Dette verset gir i første omgang de av oss som er mer enn middels politisk interesserte en billedlig smikk. Paulus sier mer eller mindre direkte at de som til enhver tid styrer er innsatt av Gud, og dermed (for å sette det inn i vår sammenheng) også at de rødgrønne er der. Dette er jo litt irriterende for oss som gjerne liker å tro at vi er med i Guds utvalgte parti i Norge. Newsflash: Det er vi altså ikke. Vi har kanskje den beste politikken, men det synes tydeligvis ikke alle andre; over halvparten av Norges befolkning mener at de rødgrønne har det. Selvfølgelig er det vår mulighet, vår rett, ja nærmest vår plikt å jobbe for debatt og politisk mangfold: Dette er et demokrati, der alle stemmer skal høres. Men like selvfølgelig er det at vi skal respektere dem som er satt til å styre over oss. Ikke bare fordi de ER satt til å styre over oss, eller fordi de har en autoritetsposisjon, eller fordi et flertall av folket har satt dem til å styre, men fordi ”de [myndigheter] som finnes, er innsatt av Gud”.

La oss gå litt videre i dette avsnittet av Romerbrevet:

Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot det Gud har bestemt, og de som gjør det, skal få sin dom. For de som styrer, skal ikke skape frykt hos den som gjør det gode, men hos den som gjør det onde. Vil du slippe å frykte myndighetene, så gjør det gode, og du skal få ros. Styresmakten er en Guds tjener, til beste for deg. Men gjør du det onde, har du grunn til å være redd. For styresmakten bærer ikke sverd uten grunn, men er Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde. Derfor er det nødvendig å være lydig, ikke bare av frykt for straffen, men også for samvittighetens skyld. v. 2-5

Myndighetene er innsatt av Gud til vårt beste, det være seg de politiske eller de byråkratiske styresmaktene. Slik føles det kanskje ikke alltid, hvis en har hatt litt nærkontatkt med for eksempel en kommunal etat (Etaten, anyone?), eller hvis en kjenner folk som sliter med Utlendingsdirektoratet eller noe slikt. Og for all del, etater og byråer er ikke perfekte, men like fullt er de å betrakte som innsatt av Gud, for at vi skal kunne forsøke å ha litt orden på oss selv i dette livet. Vi er kanskje ikke av verden, men vi er like fullt i verden, og må underordne oss lovene i verden.

Den siste biten av avsnittet er kanskje det mest utfordrende for oss:

Betal også skatt av samme grunn. For myndighetene er Guds tjenere og har ansvar for alt slikt. Gi alle det du skylder dem. Betal skatt til den som skal ha skatt, toll til den som skal ha toll, vis respekt for den som skal ha respekt, gi ære til den som skal ha ære.
v. 6-7

”Skatt til den som skal ha skatt” er kanskje faktisk den enkleste av disse oppfordringene, selv om skatt er noe hekkhan. Staten og kommunen trenger skatten vår for å kunne gjøre det som en stat og en kommune i følge loven skal gjøre. I vårt land er det ganske mye, derfor er skattene våre også tilsvarende høye. I disse tider der det er så mye oppmerksomhet rundt svart arbeid bør nok noen hver gå litt i seg selv.
”Toll til den som skal ha toll” er nok verre. Jeg kjenner mange som er samvittighetsfulle nok til å gå på rødt i tollen på Sola når de kommer hjem fra utlandet med en flaske eller to mer enn man kan ha med tollfritt. Motsvarende kjenner jeg også mange som går på grønt ut av danskebåten, med langt mer av både vått og røykbart enn de har lov til, eller som deler kartongene med røyk mellom de kompisene som ikke har kjøpt, slik at de alle har lovlig kvote med seg. Jeg tror til og med at jeg selv har båret et kartong for noen, uten at jeg skal være helt sikker på det.
”Vis respekt for den som skal ha respekt”... Hvem er så det? Er ikke det rett og slett ”alle”? Det tror jeg. Det er mange jeg kunne hatt lyst til å spytte på i stedet for å smile og si hei. Det jeg gjør i dag må jeg nok innrømme at er noe midt i mellom. Å vise respekt er vanskelig dersom en ikke føler det, for derfor bør en kanskje minne seg selv om at alle er våre neste, og at alle er elsket av Gud. Det alene bør være nok til å vise respekt for hvem som helst.
”Gi ære til den som skal ha ære”, det er vanskelig. Hva om du får ære for noe som egentlig ikke var ditt verk? Som for eksempel ved å jukse på en skoleprøve eller la en i gruppa på gruppearbeidet gjøre alt arbeidet? Dette er idiotiske og grunnskoleaktige eksempler, men poenget er helt grunnleggende. Gi ære til den som skal ha ære. I noen tilfeller medmennesker, i mange tilfeller Gud. Er vi flinke nok til det?
Ungdomskoret Confession, hvis altrekke jeg i en periode var en del av, hadde noen år en dirigent som tilsynelatende var utrolig flink til det. (Jeg sier ”tilsynelatende” fordi jeg ikke kjente ham særlig godt og ikke kan vite hva han faktisk tenkte) Når koret avsluttet en sang og fikk applaus, løftet Roald høyre hånd og pekte mot himmelen. Jeg mistenker at mange, både i koret og i publikum så på dette som i beste fall svermeri (i mangel av et bedre ord) og i verste fall falskhet. Jeg tror det var ekte. Æren gikk til Gud for det koret presterte. Og en stund var det nesten ikke måte på hva Confession presterte, men det er en annen historie for en annen blogg.
Poenget er at vi kanskje ikke alltid er like flinke til å gi Gud ære for det han har gjort og gjør. Det er kanskje til og med det området vi har aller mest forbedringspotensial.

Hehe, avsporing like woah, men av og til har vi godt av en skikkelig avsporing, tror jeg. Det er mange ting som kan trekkes ut av dette lille avsnittet fra Romerbrevet, og jeg skal ikke en gang prøve å oppsummere hva jeg har fått ut av å tenke over dette i en halvtime, i stedet for å lese. ”Teologi genom seklerna” kan kanskje hjelpe meg på eksamen (skjønt det tviler jeg på), men dette lille avsnittet kan hjelpe meg i resten av livet. Jeg begynner også å forstå hvordan det kan skrives mange og lange bøker om Romerbrevet, når jeg får så mye ut av syv vers.

Avslutningsvis: Denne bloggingen på bokmål er fullstendig eksperimentell, og jeg vil gjerne ha innspill på denne bloggens språklige fremtid.

Jeanett, bare så du vett de:

My heart shall forever remain faithful to thee, my bosom-friend!



...Ja, me har sitt på Anne fra Bjørkely. Konne dåkk gjetta de???

*sniff*

Q: Koss vett en at en har våre for lenge vekke frå heima å bør komma seg heim så fort som mulig itte siste eksamen, fordi ein holde på å bli sprø av å ver så lenge vekke frå venner?

A: En hørre på podcast fra Norkirken å får tårer i auene når en hørre Leif Inge sin stemme.


*sniff*