Det er ganske rart...

...at jeg som kristen har hatt så lite kunnskap om min egen tro.

Jeg tror (selvfølgelig!) ikke at det er noe galt med en enkel Jesus-tro, men jo lengre jeg kommer i "Teologi genom seklerna", jo mer ser jeg at jeg er preget av teologien, selv om jeg kan svært lite om den.

Eksempel: Den (nesten) evig populære sangen til Børud-gjengen, (?) "Du løfter meg opp." Jeg mener å huske at det første verset går noe sånt som dette:

"Det livet jeg har som kristen,
det er ikke en religion.
Det livet jeg har er et forhold
til en positiv person."

Mange kristne på nesen av tanken på å se kristendommen som en religion. Ordet "religion" har ikke alltid hatt negative konnotasjoner for kristne, det er faktisk rimelig nytt: Den sveitsiske teologen Karl Barth og en rekke andre 1900-talls teologer gav ordet dets negative innhold, og det holder vi fortsatt på. Hvorfor? Enkelt: Fordi vår religion er spesiell. Jeg er selvfølgelig ikke uenig i det, men jeg synes likevel det er interessant at det finnes så konkrete grunner til at det første verset i "Du løfter meg opp" klinger så bra i våre moderne ører.

Det er spennende å lese om dette, og hvordan troen på mange måter har utviklet seg gjennom tidene, hvordan fokuset har skiftet, hvordan idealene har forandret seg. Hvordan synet på teologi og intellektualisme og teori har endret seg flere ganger i løpet av "seklerna". Det gir meg en dypere forståelse for troen min, for kirken "min", og for samfunnet jeg lever i.

Jeg tror egentlig det jeg prøver å si er dette: Jeg vurderte lenge å gå på bibelskole. Leif Inge prøvde et par ganger å overtale meg til å gå på ACTA, og ikke misforstå: for mange, kanskje alle, er bibelskole bra, men for meg? Er denne lærdommen, den teoretiske, distanserte metoden, de tungvinte bøkene på norsk, dansk, svensk og engelsk, og de innviklede teologiske teoriene en velsignelse. Jeg er, og har egentlig alltid vært, en utpreget akademiker. Jeg tror både med hodet og hjertet, det har jeg alltid gjort, skjønt i perioder er det troen og vissheten i hodet som har båret kristenlivet mitt. For meg å få "påfyll" i hodet i form av kunnskap og forståelse, samtidig som jeg leser om disippelskap og lederskap og går i en menighet som gir meg påfyll i hjertet, en uendelig velsignelse. Kanskje hadde jeg fått alt dette på en bibelskole, men for meg er dette den rette arenaen å få det.

De som var på Impuls i Stavanger i år husker kanskje at noen (Knut Tveitereid?) sammenlignet Guds plan for hver enkelt av oss med et A4-ark. Han mente at Guds plan var ikke bare langs den utrolig smale linjen vi får on vi setter arket på høykant, men at arket ligger flatt, at vi kan bevege oss rundt omkring oppå arket og fremdeles være i Guds plan for oss.

Kanskje jeg vil vurdere ACTA på nytt om noen år dersom Helge og jeg ender opp i Stavangerområdet, men for øyeblikket tror jeg fremdeles ikke at bibelskole egentlig er noe for meg. Kanskje tar jeg feil, men i mellomtiden har jeg det bedre enn noen gang. Min indre akademiker har det fantastisk, og hjertet mitt får i stadig større grad det det trenger. Jeg tror Gud kan gjøre ting med meg her også, jeg tror ikke han trenger en bibelskole for å endre meg. Hvis han gjør det, gir han trolig beskjed. Inntil han gjør det skal jeg fortsette å fóre min indre akademiker med teori og teologi, og kjenne at jeg trives utrolig godt med det.