Romerbrevet.

Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud. Rom. 13,1

Jeg leser om Luther i en koselig liten bok som heter “Teologi genom seklerna” (Den er svensk, som vil si at det går sent og at det er navla irriterende!), og der sto det noe om hvordan Martin Luther mener at vi som kristne skal forholde oss til loven, det være seg Moseloven eller de sekulære lovene der vi bor. Dette gjorde i sin tur at jeg kom på dette bibelverset, som jeg fikk lyst til å blogge litt om.

Dette verset gir i første omgang de av oss som er mer enn middels politisk interesserte en billedlig smikk. Paulus sier mer eller mindre direkte at de som til enhver tid styrer er innsatt av Gud, og dermed (for å sette det inn i vår sammenheng) også at de rødgrønne er der. Dette er jo litt irriterende for oss som gjerne liker å tro at vi er med i Guds utvalgte parti i Norge. Newsflash: Det er vi altså ikke. Vi har kanskje den beste politikken, men det synes tydeligvis ikke alle andre; over halvparten av Norges befolkning mener at de rødgrønne har det. Selvfølgelig er det vår mulighet, vår rett, ja nærmest vår plikt å jobbe for debatt og politisk mangfold: Dette er et demokrati, der alle stemmer skal høres. Men like selvfølgelig er det at vi skal respektere dem som er satt til å styre over oss. Ikke bare fordi de ER satt til å styre over oss, eller fordi de har en autoritetsposisjon, eller fordi et flertall av folket har satt dem til å styre, men fordi ”de [myndigheter] som finnes, er innsatt av Gud”.

La oss gå litt videre i dette avsnittet av Romerbrevet:

Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot det Gud har bestemt, og de som gjør det, skal få sin dom. For de som styrer, skal ikke skape frykt hos den som gjør det gode, men hos den som gjør det onde. Vil du slippe å frykte myndighetene, så gjør det gode, og du skal få ros. Styresmakten er en Guds tjener, til beste for deg. Men gjør du det onde, har du grunn til å være redd. For styresmakten bærer ikke sverd uten grunn, men er Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde. Derfor er det nødvendig å være lydig, ikke bare av frykt for straffen, men også for samvittighetens skyld. v. 2-5

Myndighetene er innsatt av Gud til vårt beste, det være seg de politiske eller de byråkratiske styresmaktene. Slik føles det kanskje ikke alltid, hvis en har hatt litt nærkontatkt med for eksempel en kommunal etat (Etaten, anyone?), eller hvis en kjenner folk som sliter med Utlendingsdirektoratet eller noe slikt. Og for all del, etater og byråer er ikke perfekte, men like fullt er de å betrakte som innsatt av Gud, for at vi skal kunne forsøke å ha litt orden på oss selv i dette livet. Vi er kanskje ikke av verden, men vi er like fullt i verden, og må underordne oss lovene i verden.

Den siste biten av avsnittet er kanskje det mest utfordrende for oss:

Betal også skatt av samme grunn. For myndighetene er Guds tjenere og har ansvar for alt slikt. Gi alle det du skylder dem. Betal skatt til den som skal ha skatt, toll til den som skal ha toll, vis respekt for den som skal ha respekt, gi ære til den som skal ha ære.
v. 6-7

”Skatt til den som skal ha skatt” er kanskje faktisk den enkleste av disse oppfordringene, selv om skatt er noe hekkhan. Staten og kommunen trenger skatten vår for å kunne gjøre det som en stat og en kommune i følge loven skal gjøre. I vårt land er det ganske mye, derfor er skattene våre også tilsvarende høye. I disse tider der det er så mye oppmerksomhet rundt svart arbeid bør nok noen hver gå litt i seg selv.
”Toll til den som skal ha toll” er nok verre. Jeg kjenner mange som er samvittighetsfulle nok til å gå på rødt i tollen på Sola når de kommer hjem fra utlandet med en flaske eller to mer enn man kan ha med tollfritt. Motsvarende kjenner jeg også mange som går på grønt ut av danskebåten, med langt mer av både vått og røykbart enn de har lov til, eller som deler kartongene med røyk mellom de kompisene som ikke har kjøpt, slik at de alle har lovlig kvote med seg. Jeg tror til og med at jeg selv har båret et kartong for noen, uten at jeg skal være helt sikker på det.
”Vis respekt for den som skal ha respekt”... Hvem er så det? Er ikke det rett og slett ”alle”? Det tror jeg. Det er mange jeg kunne hatt lyst til å spytte på i stedet for å smile og si hei. Det jeg gjør i dag må jeg nok innrømme at er noe midt i mellom. Å vise respekt er vanskelig dersom en ikke føler det, for derfor bør en kanskje minne seg selv om at alle er våre neste, og at alle er elsket av Gud. Det alene bør være nok til å vise respekt for hvem som helst.
”Gi ære til den som skal ha ære”, det er vanskelig. Hva om du får ære for noe som egentlig ikke var ditt verk? Som for eksempel ved å jukse på en skoleprøve eller la en i gruppa på gruppearbeidet gjøre alt arbeidet? Dette er idiotiske og grunnskoleaktige eksempler, men poenget er helt grunnleggende. Gi ære til den som skal ha ære. I noen tilfeller medmennesker, i mange tilfeller Gud. Er vi flinke nok til det?
Ungdomskoret Confession, hvis altrekke jeg i en periode var en del av, hadde noen år en dirigent som tilsynelatende var utrolig flink til det. (Jeg sier ”tilsynelatende” fordi jeg ikke kjente ham særlig godt og ikke kan vite hva han faktisk tenkte) Når koret avsluttet en sang og fikk applaus, løftet Roald høyre hånd og pekte mot himmelen. Jeg mistenker at mange, både i koret og i publikum så på dette som i beste fall svermeri (i mangel av et bedre ord) og i verste fall falskhet. Jeg tror det var ekte. Æren gikk til Gud for det koret presterte. Og en stund var det nesten ikke måte på hva Confession presterte, men det er en annen historie for en annen blogg.
Poenget er at vi kanskje ikke alltid er like flinke til å gi Gud ære for det han har gjort og gjør. Det er kanskje til og med det området vi har aller mest forbedringspotensial.

Hehe, avsporing like woah, men av og til har vi godt av en skikkelig avsporing, tror jeg. Det er mange ting som kan trekkes ut av dette lille avsnittet fra Romerbrevet, og jeg skal ikke en gang prøve å oppsummere hva jeg har fått ut av å tenke over dette i en halvtime, i stedet for å lese. ”Teologi genom seklerna” kan kanskje hjelpe meg på eksamen (skjønt det tviler jeg på), men dette lille avsnittet kan hjelpe meg i resten av livet. Jeg begynner også å forstå hvordan det kan skrives mange og lange bøker om Romerbrevet, når jeg får så mye ut av syv vers.

Avslutningsvis: Denne bloggingen på bokmål er fullstendig eksperimentell, og jeg vil gjerne ha innspill på denne bloggens språklige fremtid.