...at jeg som kristen har hatt så lite kunnskap om min egen tro.
Jeg tror (selvfølgelig!) ikke at det er noe galt med en enkel Jesus-tro, men jo lengre jeg kommer i "Teologi genom seklerna", jo mer ser jeg at jeg er preget av teologien, selv om jeg kan svært lite om den.
Eksempel: Den (nesten) evig populære sangen til Børud-gjengen, (?) "Du løfter meg opp." Jeg mener å huske at det første verset går noe sånt som dette:
"Det livet jeg har som kristen,
det er ikke en religion.
Det livet jeg har er et forhold
til en positiv person."
Mange kristne på nesen av tanken på å se kristendommen som en religion. Ordet "religion" har ikke alltid hatt negative konnotasjoner for kristne, det er faktisk rimelig nytt: Den sveitsiske teologen Karl Barth og en rekke andre 1900-talls teologer gav ordet dets negative innhold, og det holder vi fortsatt på. Hvorfor? Enkelt: Fordi vår religion er spesiell. Jeg er selvfølgelig ikke uenig i det, men jeg synes likevel det er interessant at det finnes så konkrete grunner til at det første verset i "Du løfter meg opp" klinger så bra i våre moderne ører.
Det er spennende å lese om dette, og hvordan troen på mange måter har utviklet seg gjennom tidene, hvordan fokuset har skiftet, hvordan idealene har forandret seg. Hvordan synet på teologi og intellektualisme og teori har endret seg flere ganger i løpet av "seklerna". Det gir meg en dypere forståelse for troen min, for kirken "min", og for samfunnet jeg lever i.
Jeg tror egentlig det jeg prøver å si er dette: Jeg vurderte lenge å gå på bibelskole. Leif Inge prøvde et par ganger å overtale meg til å gå på ACTA, og ikke misforstå: for mange, kanskje alle, er bibelskole bra, men for meg? Er denne lærdommen, den teoretiske, distanserte metoden, de tungvinte bøkene på norsk, dansk, svensk og engelsk, og de innviklede teologiske teoriene en velsignelse. Jeg er, og har egentlig alltid vært, en utpreget akademiker. Jeg tror både med hodet og hjertet, det har jeg alltid gjort, skjønt i perioder er det troen og vissheten i hodet som har båret kristenlivet mitt. For meg å få "påfyll" i hodet i form av kunnskap og forståelse, samtidig som jeg leser om disippelskap og lederskap og går i en menighet som gir meg påfyll i hjertet, en uendelig velsignelse. Kanskje hadde jeg fått alt dette på en bibelskole, men for meg er dette den rette arenaen å få det.
De som var på Impuls i Stavanger i år husker kanskje at noen (Knut Tveitereid?) sammenlignet Guds plan for hver enkelt av oss med et A4-ark. Han mente at Guds plan var ikke bare langs den utrolig smale linjen vi får on vi setter arket på høykant, men at arket ligger flatt, at vi kan bevege oss rundt omkring oppå arket og fremdeles være i Guds plan for oss.
Kanskje jeg vil vurdere ACTA på nytt om noen år dersom Helge og jeg ender opp i Stavangerområdet, men for øyeblikket tror jeg fremdeles ikke at bibelskole egentlig er noe for meg. Kanskje tar jeg feil, men i mellomtiden har jeg det bedre enn noen gang. Min indre akademiker har det fantastisk, og hjertet mitt får i stadig større grad det det trenger. Jeg tror Gud kan gjøre ting med meg her også, jeg tror ikke han trenger en bibelskole for å endre meg. Hvis han gjør det, gir han trolig beskjed. Inntil han gjør det skal jeg fortsette å fóre min indre akademiker med teori og teologi, og kjenne at jeg trives utrolig godt med det.
21. november 2006
20. november 2006
Ver me på teater?
Eg har skamlyst å gå å se "Skyfri Himmel" når eg e heima i julen. Någen så vil ver me? An går kver dag udenom syndagane å 23.-25. desember. Dessverre går an heller ikkje 31. desember-7. januar, så de må bli enten før julaftå eller i romjulå før høydeoppholdet, altså den 18., 19., 20., 21., 22., 26., 27. eller 28. E der någen så e me?
17. november 2006
All right!
I et anfall av fryktelig malplassert virketrang (malplassert fordi an gjaldt alt aent enn de eg faktisk må jørr) har eg endelig fått lagt ud linkar te adle di nye bloggane så poppe opp øve alt. Siril, Hanne, Morten og Ola Johan, endelig e dåkk plassert her. Helge, så lenge du klare å opprettholda postingsfrekvensen å slutte å skriva så møje suppete om meg, e du og altså me.
Når eg sitte her å ser på listå av linkar te allslags bloggar ronnt forbi må eg bare sei at eg ser litt for meg koss de hadde våre om disse folkå treftes i de verkeliga live. Heilt sinnsykt, selvfølgelig. (Ser du de for deg, Cathrin?)
Ellers har eg bede i et ekstremt surt teknologisk eple (eg har måtta innse at eg ikkje klare å holda følge me adle bloggerane individuelt å har begynt å følga di via RSS), eg har såvidt begynt på den tredje ex.phil.-oppgaven, som ska leveras på onsdag (*GASP*), eg har lest nesten heila pensum i to av di fira fagå mine, men i et aent har eg ikkje begynt å lesa eksamenspensum ennå.
Ellers e eg 300 ord eller ca ein fjerdedels sia fra minimumskravet på ex.fac.-oppgaven min, 1600 ord/4 sier, å slutte av når eg når ein av di, whichever comes first. Kem sko tru at de e et problem å ver goe te å komma kjapt te poenget? Eg hadde sagt de eg følte trengte å bli sagt når eg passerte 750 ord, å har gått på tomgang siden. Di siste 300 ordå har våre ekstremt seige, å di neste 300 komme nok ikkje te å bli bedre.
Ellers begynne eg å få ein sniganes mistanke om at alt hybelsnakke om vinterdepresjonar ikkje va fullstendig ubegrunna. Eg kjenne at mismotet begynne å siga på, å at de blir tyngre å tyngre å få ting gjort. Dagen i går va ekstremt symptomatisk i så måte. E der någen som har någen goe råd, før eg går ud å kjøbe meg sånn dagslys-lampe à la Liv i Etaten?
Når eg sitte her å ser på listå av linkar te allslags bloggar ronnt forbi må eg bare sei at eg ser litt for meg koss de hadde våre om disse folkå treftes i de verkeliga live. Heilt sinnsykt, selvfølgelig. (Ser du de for deg, Cathrin?)
Ellers har eg bede i et ekstremt surt teknologisk eple (eg har måtta innse at eg ikkje klare å holda følge me adle bloggerane individuelt å har begynt å følga di via RSS), eg har såvidt begynt på den tredje ex.phil.-oppgaven, som ska leveras på onsdag (*GASP*), eg har lest nesten heila pensum i to av di fira fagå mine, men i et aent har eg ikkje begynt å lesa eksamenspensum ennå.
Ellers e eg 300 ord eller ca ein fjerdedels sia fra minimumskravet på ex.fac.-oppgaven min, 1600 ord/4 sier, å slutte av når eg når ein av di, whichever comes first. Kem sko tru at de e et problem å ver goe te å komma kjapt te poenget? Eg hadde sagt de eg følte trengte å bli sagt når eg passerte 750 ord, å har gått på tomgang siden. Di siste 300 ordå har våre ekstremt seige, å di neste 300 komme nok ikkje te å bli bedre.
Ellers begynne eg å få ein sniganes mistanke om at alt hybelsnakke om vinterdepresjonar ikkje va fullstendig ubegrunna. Eg kjenne at mismotet begynne å siga på, å at de blir tyngre å tyngre å få ting gjort. Dagen i går va ekstremt symptomatisk i så måte. E der någen som har någen goe råd, før eg går ud å kjøbe meg sånn dagslys-lampe à la Liv i Etaten?
16. november 2006
E de ikkje rart...
...kordan ein kan bli så utrolig opphengt i sine egne problemer og negative tankebanar at ein ikkje ser kor godt ein har det?
...kordan ein kan ver sint og frustrert på gronn av ein ting, men oppleva sinnet som retta mot någe heilt aent?
...kordan ein kan ha verdens beste venner, men ligavel bli sinte å leie seg forde di ikkje e perfekte?
...kordan ein kan ver gla i någen, men ligavel ha så vanvittig lyst å såra di?
...kordan någe kan ver gale, uden at ein kan formulera de i ord?
...kordan ein kan ver sint og frustrert på gronn av ein ting, men oppleva sinnet som retta mot någe heilt aent?
...kordan ein kan ha verdens beste venner, men ligavel bli sinte å leie seg forde di ikkje e perfekte?
...kordan ein kan ver gla i någen, men ligavel ha så vanvittig lyst å såra di?
...kordan någe kan ver gale, uden at ein kan formulera de i ord?
13. november 2006
Romerbrevet.
Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud. Rom. 13,1
Jeg leser om Luther i en koselig liten bok som heter “Teologi genom seklerna” (Den er svensk, som vil si at det går sent og at det er navla irriterende!), og der sto det noe om hvordan Martin Luther mener at vi som kristne skal forholde oss til loven, det være seg Moseloven eller de sekulære lovene der vi bor. Dette gjorde i sin tur at jeg kom på dette bibelverset, som jeg fikk lyst til å blogge litt om.
Dette verset gir i første omgang de av oss som er mer enn middels politisk interesserte en billedlig smikk. Paulus sier mer eller mindre direkte at de som til enhver tid styrer er innsatt av Gud, og dermed (for å sette det inn i vår sammenheng) også at de rødgrønne er der. Dette er jo litt irriterende for oss som gjerne liker å tro at vi er med i Guds utvalgte parti i Norge. Newsflash: Det er vi altså ikke. Vi har kanskje den beste politikken, men det synes tydeligvis ikke alle andre; over halvparten av Norges befolkning mener at de rødgrønne har det. Selvfølgelig er det vår mulighet, vår rett, ja nærmest vår plikt å jobbe for debatt og politisk mangfold: Dette er et demokrati, der alle stemmer skal høres. Men like selvfølgelig er det at vi skal respektere dem som er satt til å styre over oss. Ikke bare fordi de ER satt til å styre over oss, eller fordi de har en autoritetsposisjon, eller fordi et flertall av folket har satt dem til å styre, men fordi ”de [myndigheter] som finnes, er innsatt av Gud”.
La oss gå litt videre i dette avsnittet av Romerbrevet:
Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot det Gud har bestemt, og de som gjør det, skal få sin dom. For de som styrer, skal ikke skape frykt hos den som gjør det gode, men hos den som gjør det onde. Vil du slippe å frykte myndighetene, så gjør det gode, og du skal få ros. Styresmakten er en Guds tjener, til beste for deg. Men gjør du det onde, har du grunn til å være redd. For styresmakten bærer ikke sverd uten grunn, men er Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde. Derfor er det nødvendig å være lydig, ikke bare av frykt for straffen, men også for samvittighetens skyld. v. 2-5
Myndighetene er innsatt av Gud til vårt beste, det være seg de politiske eller de byråkratiske styresmaktene. Slik føles det kanskje ikke alltid, hvis en har hatt litt nærkontatkt med for eksempel en kommunal etat (Etaten, anyone?), eller hvis en kjenner folk som sliter med Utlendingsdirektoratet eller noe slikt. Og for all del, etater og byråer er ikke perfekte, men like fullt er de å betrakte som innsatt av Gud, for at vi skal kunne forsøke å ha litt orden på oss selv i dette livet. Vi er kanskje ikke av verden, men vi er like fullt i verden, og må underordne oss lovene i verden.
Den siste biten av avsnittet er kanskje det mest utfordrende for oss:
Betal også skatt av samme grunn. For myndighetene er Guds tjenere og har ansvar for alt slikt. Gi alle det du skylder dem. Betal skatt til den som skal ha skatt, toll til den som skal ha toll, vis respekt for den som skal ha respekt, gi ære til den som skal ha ære.
v. 6-7
”Skatt til den som skal ha skatt” er kanskje faktisk den enkleste av disse oppfordringene, selv om skatt er noe hekkhan. Staten og kommunen trenger skatten vår for å kunne gjøre det som en stat og en kommune i følge loven skal gjøre. I vårt land er det ganske mye, derfor er skattene våre også tilsvarende høye. I disse tider der det er så mye oppmerksomhet rundt svart arbeid bør nok noen hver gå litt i seg selv.
”Toll til den som skal ha toll” er nok verre. Jeg kjenner mange som er samvittighetsfulle nok til å gå på rødt i tollen på Sola når de kommer hjem fra utlandet med en flaske eller to mer enn man kan ha med tollfritt. Motsvarende kjenner jeg også mange som går på grønt ut av danskebåten, med langt mer av både vått og røykbart enn de har lov til, eller som deler kartongene med røyk mellom de kompisene som ikke har kjøpt, slik at de alle har lovlig kvote med seg. Jeg tror til og med at jeg selv har båret et kartong for noen, uten at jeg skal være helt sikker på det.
”Vis respekt for den som skal ha respekt”... Hvem er så det? Er ikke det rett og slett ”alle”? Det tror jeg. Det er mange jeg kunne hatt lyst til å spytte på i stedet for å smile og si hei. Det jeg gjør i dag må jeg nok innrømme at er noe midt i mellom. Å vise respekt er vanskelig dersom en ikke føler det, for derfor bør en kanskje minne seg selv om at alle er våre neste, og at alle er elsket av Gud. Det alene bør være nok til å vise respekt for hvem som helst.
”Gi ære til den som skal ha ære”, det er vanskelig. Hva om du får ære for noe som egentlig ikke var ditt verk? Som for eksempel ved å jukse på en skoleprøve eller la en i gruppa på gruppearbeidet gjøre alt arbeidet? Dette er idiotiske og grunnskoleaktige eksempler, men poenget er helt grunnleggende. Gi ære til den som skal ha ære. I noen tilfeller medmennesker, i mange tilfeller Gud. Er vi flinke nok til det?
Ungdomskoret Confession, hvis altrekke jeg i en periode var en del av, hadde noen år en dirigent som tilsynelatende var utrolig flink til det. (Jeg sier ”tilsynelatende” fordi jeg ikke kjente ham særlig godt og ikke kan vite hva han faktisk tenkte) Når koret avsluttet en sang og fikk applaus, løftet Roald høyre hånd og pekte mot himmelen. Jeg mistenker at mange, både i koret og i publikum så på dette som i beste fall svermeri (i mangel av et bedre ord) og i verste fall falskhet. Jeg tror det var ekte. Æren gikk til Gud for det koret presterte. Og en stund var det nesten ikke måte på hva Confession presterte, men det er en annen historie for en annen blogg.
Poenget er at vi kanskje ikke alltid er like flinke til å gi Gud ære for det han har gjort og gjør. Det er kanskje til og med det området vi har aller mest forbedringspotensial.
Hehe, avsporing like woah, men av og til har vi godt av en skikkelig avsporing, tror jeg. Det er mange ting som kan trekkes ut av dette lille avsnittet fra Romerbrevet, og jeg skal ikke en gang prøve å oppsummere hva jeg har fått ut av å tenke over dette i en halvtime, i stedet for å lese. ”Teologi genom seklerna” kan kanskje hjelpe meg på eksamen (skjønt det tviler jeg på), men dette lille avsnittet kan hjelpe meg i resten av livet. Jeg begynner også å forstå hvordan det kan skrives mange og lange bøker om Romerbrevet, når jeg får så mye ut av syv vers.
Avslutningsvis: Denne bloggingen på bokmål er fullstendig eksperimentell, og jeg vil gjerne ha innspill på denne bloggens språklige fremtid.
Jeg leser om Luther i en koselig liten bok som heter “Teologi genom seklerna” (Den er svensk, som vil si at det går sent og at det er navla irriterende!), og der sto det noe om hvordan Martin Luther mener at vi som kristne skal forholde oss til loven, det være seg Moseloven eller de sekulære lovene der vi bor. Dette gjorde i sin tur at jeg kom på dette bibelverset, som jeg fikk lyst til å blogge litt om.
Dette verset gir i første omgang de av oss som er mer enn middels politisk interesserte en billedlig smikk. Paulus sier mer eller mindre direkte at de som til enhver tid styrer er innsatt av Gud, og dermed (for å sette det inn i vår sammenheng) også at de rødgrønne er der. Dette er jo litt irriterende for oss som gjerne liker å tro at vi er med i Guds utvalgte parti i Norge. Newsflash: Det er vi altså ikke. Vi har kanskje den beste politikken, men det synes tydeligvis ikke alle andre; over halvparten av Norges befolkning mener at de rødgrønne har det. Selvfølgelig er det vår mulighet, vår rett, ja nærmest vår plikt å jobbe for debatt og politisk mangfold: Dette er et demokrati, der alle stemmer skal høres. Men like selvfølgelig er det at vi skal respektere dem som er satt til å styre over oss. Ikke bare fordi de ER satt til å styre over oss, eller fordi de har en autoritetsposisjon, eller fordi et flertall av folket har satt dem til å styre, men fordi ”de [myndigheter] som finnes, er innsatt av Gud”.
La oss gå litt videre i dette avsnittet av Romerbrevet:
Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot det Gud har bestemt, og de som gjør det, skal få sin dom. For de som styrer, skal ikke skape frykt hos den som gjør det gode, men hos den som gjør det onde. Vil du slippe å frykte myndighetene, så gjør det gode, og du skal få ros. Styresmakten er en Guds tjener, til beste for deg. Men gjør du det onde, har du grunn til å være redd. For styresmakten bærer ikke sverd uten grunn, men er Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde. Derfor er det nødvendig å være lydig, ikke bare av frykt for straffen, men også for samvittighetens skyld. v. 2-5
Myndighetene er innsatt av Gud til vårt beste, det være seg de politiske eller de byråkratiske styresmaktene. Slik føles det kanskje ikke alltid, hvis en har hatt litt nærkontatkt med for eksempel en kommunal etat (Etaten, anyone?), eller hvis en kjenner folk som sliter med Utlendingsdirektoratet eller noe slikt. Og for all del, etater og byråer er ikke perfekte, men like fullt er de å betrakte som innsatt av Gud, for at vi skal kunne forsøke å ha litt orden på oss selv i dette livet. Vi er kanskje ikke av verden, men vi er like fullt i verden, og må underordne oss lovene i verden.
Den siste biten av avsnittet er kanskje det mest utfordrende for oss:
Betal også skatt av samme grunn. For myndighetene er Guds tjenere og har ansvar for alt slikt. Gi alle det du skylder dem. Betal skatt til den som skal ha skatt, toll til den som skal ha toll, vis respekt for den som skal ha respekt, gi ære til den som skal ha ære.
v. 6-7
”Skatt til den som skal ha skatt” er kanskje faktisk den enkleste av disse oppfordringene, selv om skatt er noe hekkhan. Staten og kommunen trenger skatten vår for å kunne gjøre det som en stat og en kommune i følge loven skal gjøre. I vårt land er det ganske mye, derfor er skattene våre også tilsvarende høye. I disse tider der det er så mye oppmerksomhet rundt svart arbeid bør nok noen hver gå litt i seg selv.
”Toll til den som skal ha toll” er nok verre. Jeg kjenner mange som er samvittighetsfulle nok til å gå på rødt i tollen på Sola når de kommer hjem fra utlandet med en flaske eller to mer enn man kan ha med tollfritt. Motsvarende kjenner jeg også mange som går på grønt ut av danskebåten, med langt mer av både vått og røykbart enn de har lov til, eller som deler kartongene med røyk mellom de kompisene som ikke har kjøpt, slik at de alle har lovlig kvote med seg. Jeg tror til og med at jeg selv har båret et kartong for noen, uten at jeg skal være helt sikker på det.
”Vis respekt for den som skal ha respekt”... Hvem er så det? Er ikke det rett og slett ”alle”? Det tror jeg. Det er mange jeg kunne hatt lyst til å spytte på i stedet for å smile og si hei. Det jeg gjør i dag må jeg nok innrømme at er noe midt i mellom. Å vise respekt er vanskelig dersom en ikke føler det, for derfor bør en kanskje minne seg selv om at alle er våre neste, og at alle er elsket av Gud. Det alene bør være nok til å vise respekt for hvem som helst.
”Gi ære til den som skal ha ære”, det er vanskelig. Hva om du får ære for noe som egentlig ikke var ditt verk? Som for eksempel ved å jukse på en skoleprøve eller la en i gruppa på gruppearbeidet gjøre alt arbeidet? Dette er idiotiske og grunnskoleaktige eksempler, men poenget er helt grunnleggende. Gi ære til den som skal ha ære. I noen tilfeller medmennesker, i mange tilfeller Gud. Er vi flinke nok til det?
Ungdomskoret Confession, hvis altrekke jeg i en periode var en del av, hadde noen år en dirigent som tilsynelatende var utrolig flink til det. (Jeg sier ”tilsynelatende” fordi jeg ikke kjente ham særlig godt og ikke kan vite hva han faktisk tenkte) Når koret avsluttet en sang og fikk applaus, løftet Roald høyre hånd og pekte mot himmelen. Jeg mistenker at mange, både i koret og i publikum så på dette som i beste fall svermeri (i mangel av et bedre ord) og i verste fall falskhet. Jeg tror det var ekte. Æren gikk til Gud for det koret presterte. Og en stund var det nesten ikke måte på hva Confession presterte, men det er en annen historie for en annen blogg.
Poenget er at vi kanskje ikke alltid er like flinke til å gi Gud ære for det han har gjort og gjør. Det er kanskje til og med det området vi har aller mest forbedringspotensial.
Hehe, avsporing like woah, men av og til har vi godt av en skikkelig avsporing, tror jeg. Det er mange ting som kan trekkes ut av dette lille avsnittet fra Romerbrevet, og jeg skal ikke en gang prøve å oppsummere hva jeg har fått ut av å tenke over dette i en halvtime, i stedet for å lese. ”Teologi genom seklerna” kan kanskje hjelpe meg på eksamen (skjønt det tviler jeg på), men dette lille avsnittet kan hjelpe meg i resten av livet. Jeg begynner også å forstå hvordan det kan skrives mange og lange bøker om Romerbrevet, når jeg får så mye ut av syv vers.
Avslutningsvis: Denne bloggingen på bokmål er fullstendig eksperimentell, og jeg vil gjerne ha innspill på denne bloggens språklige fremtid.
10. november 2006
Jeanett, bare så du vett de:
My heart shall forever remain faithful to thee, my bosom-friend!
...Ja, me har sitt på Anne fra Bjørkely. Konne dåkk gjetta de???
...Ja, me har sitt på Anne fra Bjørkely. Konne dåkk gjetta de???
1. november 2006
*sniff*
Q: Koss vett en at en har våre for lenge vekke frå heima å bør komma seg heim så fort som mulig itte siste eksamen, fordi ein holde på å bli sprø av å ver så lenge vekke frå venner?
A: En hørre på podcast fra Norkirken å får tårer i auene når en hørre Leif Inge sin stemme.
*sniff*
A: En hørre på podcast fra Norkirken å får tårer i auene når en hørre Leif Inge sin stemme.
*sniff*
30. oktober 2006
23. oktober 2006
19. oktober 2006
Hmh.
I samråd me flerne andre bestemte eg meg for å ta ner posten som låg øverst her. Viss du har lest an å føle for å diskutera innholdet med meg, mail meg.
Eg ska nøya meg me å konstatera at der fins drittfolk (eller "folk en ikkje komme øveens med av ein eller aen merr eller mindre spesifisert gronn" om ein vil ver fine på det) i alle sammenhengar, ver de seg organisasjon, parti, klasse, menighet eller ka som helst. De e opp te kver enkelt kordan ein velge å forholda seg eller ikkje forholda seg te dei folkå - som i mitt tilfelle betyr å ikkje anerkjenna deiras eksistens overhodet.
Eg ska nøya meg me å konstatera at der fins drittfolk (eller "folk en ikkje komme øveens med av ein eller aen merr eller mindre spesifisert gronn" om ein vil ver fine på det) i alle sammenhengar, ver de seg organisasjon, parti, klasse, menighet eller ka som helst. De e opp te kver enkelt kordan ein velge å forholda seg eller ikkje forholda seg te dei folkå - som i mitt tilfelle betyr å ikkje anerkjenna deiras eksistens overhodet.
7. oktober 2006
Henrik 1 år!!!
Eg bryde hermed tradisjonen me å bruga forskjellige variasjonar øve "Javell" som tittel, i anledning min vanvittigt herlige tantonge Henrik Reges ettårsdag!
Her e gullgutten, midt i de farfaren velge å beskriva som ein kjøretime. Jaja, han ser allerede ud så an har mer kontroll enn eg hadde når eg begynte me kjøretimar:P
De e ganske bittert å ver i Trondheim når han der e heima, men sånn e live... Savne han å adle andre heima masse!
Gratulere me dagen, Henrik!
Her e gullgutten, midt i de farfaren velge å beskriva som ein kjøretime. Jaja, han ser allerede ud så an har mer kontroll enn eg hadde når eg begynte me kjøretimar:P
De e ganske bittert å ver i Trondheim når han der e heima, men sånn e live... Savne han å adle andre heima masse!
Gratulere me dagen, Henrik!
28. september 2006
Javell:S
Eg burde sova, i å me at eg ska på trening hall ni i mårå sånn at eg må reisa herifrå åtta. Men sånn ellers tenkte eg at eg sko forklara den forrige posten:
Folk på Vero Moda på Trondheim Torg e ekstremt inkompetente, de e jaffal sikkert. OK, me tar de ponktvis:
-Eg kjøpte ei boksa te 499,95 (Hørte eg någen sei "Typisk Vero Moda-pris?")
-Denne bokså va ikkje kjempefine, å passte egentligt ikkje kjempegodt, men eg trengte ei boksa.
-Eg prøvte ikkje den rette størrelsen, eg prøvte den så va hakke lengre.
-Når eg så kom ud te stative såg eg at der va ei i rette lengden, så eg grabbde den å gjekk å betalte.
-Dette va fredagen når me sko heim på Vaulali-ting.
-Eg komme heim, prøve på meg bokså, å den e greie nok.
-Eg vandre litt ronnt me na te eg plutselig merke det.
-Der e et sinnsykt HÅL midt i... Der fødene møtes, viss du tog an=P
-Eg bler litt skoffa, for eg hadde tenkt å ha bokså me meg heim, men sånn gjekk de allså ikkje.
-Mandagen ittepå, allså den 4., går eg innom me bokså.
-Di love å fiksa na, altså senda den avgårde te skreddaren som komme innom denne butikken to gonge i vegå, mandag å torsdag.
-Tirsdagen ittepå går eg innom, bare for sikkerhets skyld, si di ennå ikkje har ringt for å sei at bokså e klar.
-Eg har ikkje me meg kvitteringen, så eg får et ganske frekt svar å hu finne ikkje bokså.
-Onsdagen (elle torsdagen, usikker) går eg innom ME kvittering.
-Di finne na fremdeles ikkje
-Og di finne heller ikkje någe skreve ner i "skredderbokå".
-Eg love å venta ei stonn te.
-Denne onsdagen (elle torsdagen?) går eg innom ein aen Vero Moda å kjøbe meg to andre bokser, for den eg hadde va der liksom hål i va, jo derfor eg TRENGTE DEN NYA.
-Mandagen itte de, allså den 18. går eg innom å spør itte bokså, å di finne na ikkje.
-Eg gir beskjed om at eg ikkje vil ha bokså lengre forde eg trengte den nya når eg kjøpte na TO VEGE FØR, å har mått kjøba meg ei aen.
-Di seie at eg ska få et gavekort, men at di bare må finna bokså fysst. Di ska ringa.
-Di ringe ikkje.
-Onsdagen e eg innom igjen.
-Di ringe skreddaren, men hu va kje på kontore sitt.
-Di love å ringa opp igjen så fort di har fått tebagemelding frå hu.
-Lørdag ringe der ett elle aent kvinnemennesk (presumably butikksjefen)
-Hu seie at di nå har fonne bokså mi, innerst i et skab i butikken.
-Apparently har hu så fyllte ut lappen te skreddaren ikkje gjort de skikkeligt.
-Butikk-sjef-kvinnse seie at di kan ha bokså mi klar om ei vega.
-Eg seie (for n-te gong) at eg ikkje vil ha na, men heller ein tegodelapp elle någe.
-Tirsdag konne eg ENDELIG gå innom å få gavekorte mitt på 500,- på Vero Moda. (Wow, sjenerøst, eg får heile FEM øre i tillegg)
Då eg skreiv den forrige posten hadde eg ingen anelse om at der sko ver så møje styr igjen før saken va avslutta, å eg meine dette merr enn någen gong:
Di ansatte på Vero Moda på Trondheim Torg må ver den stusste ansamlingen me inkompetente idiotar eg någen gong har våre borti. Sorry ass, men de holde bare ikkje mål viss di vil bli oppfatta som seriøse.
Folk på Vero Moda på Trondheim Torg e ekstremt inkompetente, de e jaffal sikkert. OK, me tar de ponktvis:
-Eg kjøpte ei boksa te 499,95 (Hørte eg någen sei "Typisk Vero Moda-pris?")
-Denne bokså va ikkje kjempefine, å passte egentligt ikkje kjempegodt, men eg trengte ei boksa.
-Eg prøvte ikkje den rette størrelsen, eg prøvte den så va hakke lengre.
-Når eg så kom ud te stative såg eg at der va ei i rette lengden, så eg grabbde den å gjekk å betalte.
-Dette va fredagen når me sko heim på Vaulali-ting.
-Eg komme heim, prøve på meg bokså, å den e greie nok.
-Eg vandre litt ronnt me na te eg plutselig merke det.
-Der e et sinnsykt HÅL midt i... Der fødene møtes, viss du tog an=P
-Eg bler litt skoffa, for eg hadde tenkt å ha bokså me meg heim, men sånn gjekk de allså ikkje.
-Mandagen ittepå, allså den 4., går eg innom me bokså.
-Di love å fiksa na, altså senda den avgårde te skreddaren som komme innom denne butikken to gonge i vegå, mandag å torsdag.
-Tirsdagen ittepå går eg innom, bare for sikkerhets skyld, si di ennå ikkje har ringt for å sei at bokså e klar.
-Eg har ikkje me meg kvitteringen, så eg får et ganske frekt svar å hu finne ikkje bokså.
-Onsdagen (elle torsdagen, usikker) går eg innom ME kvittering.
-Di finne na fremdeles ikkje
-Og di finne heller ikkje någe skreve ner i "skredderbokå".
-Eg love å venta ei stonn te.
-Denne onsdagen (elle torsdagen?) går eg innom ein aen Vero Moda å kjøbe meg to andre bokser, for den eg hadde va der liksom hål i va, jo derfor eg TRENGTE DEN NYA.
-Mandagen itte de, allså den 18. går eg innom å spør itte bokså, å di finne na ikkje.
-Eg gir beskjed om at eg ikkje vil ha bokså lengre forde eg trengte den nya når eg kjøpte na TO VEGE FØR, å har mått kjøba meg ei aen.
-Di seie at eg ska få et gavekort, men at di bare må finna bokså fysst. Di ska ringa.
-Di ringe ikkje.
-Onsdagen e eg innom igjen.
-Di ringe skreddaren, men hu va kje på kontore sitt.
-Di love å ringa opp igjen så fort di har fått tebagemelding frå hu.
-Lørdag ringe der ett elle aent kvinnemennesk (presumably butikksjefen)
-Hu seie at di nå har fonne bokså mi, innerst i et skab i butikken.
-Apparently har hu så fyllte ut lappen te skreddaren ikkje gjort de skikkeligt.
-Butikk-sjef-kvinnse seie at di kan ha bokså mi klar om ei vega.
-Eg seie (for n-te gong) at eg ikkje vil ha na, men heller ein tegodelapp elle någe.
-Tirsdag konne eg ENDELIG gå innom å få gavekorte mitt på 500,- på Vero Moda. (Wow, sjenerøst, eg får heile FEM øre i tillegg)
Då eg skreiv den forrige posten hadde eg ingen anelse om at der sko ver så møje styr igjen før saken va avslutta, å eg meine dette merr enn någen gong:
Di ansatte på Vero Moda på Trondheim Torg må ver den stusste ansamlingen me inkompetente idiotar eg någen gong har våre borti. Sorry ass, men de holde bare ikkje mål viss di vil bli oppfatta som seriøse.
13. september 2006
Javell:S
De kan se ut for at någen har håndplukka någen av verdens mest inkompetente idiotar å stua samen på ein enkelt Vero Moda-butikk. Eg bare nevne de.
18. august 2006
Javell... (LANG)
Ord...
Eg leste nettopp ein blogg der ei skreiv at hu va så lei av ord. Eg for min del blir bare meir å meir glad i ord.
Eg å Dagbjørg diskuterte dette ein kveld – vårt forhold te ord. Sammenhengen va den nye NT-øvesettelsen, der ett av mine store klagepunkter e bortfallet av ordet ”hyrde”. De ska eg komma tebage te litt seinare. Eg innser at eg på de jabna har ein personlighet som e någe mer henfallen te høykirkelighet enn di fleste andre på min alder som ikkje e katolikkar, men de va ikkje poenget.
Dagbjørg sitt poeng va, så vidt eg huske, at for henna handla de ikkje så møje om ordå, men om innholdet. Det handle selvfølgelig om ka type menneske ein e. Eg for min del syns at SMS-Bibelen, for eksempel, e någe stort tull – no offence viss der e någen her så lige den godt – for meg e ordå ein del av opplevelsen, på mange mådar ein del av innholdet. For meg E der ein forskjell på ”Jeg er den gode hyrde” å ”Jeg er den gode gjeter”. Eg forstår jo selvfølgelig at innholdet teknisk sett e de sama, men den fysste setningen e ”finare”, å skape for meg et vakrare bilde av ka setningen sitt innhold innebære.
Eg e ein ord-person. De e derfor eg har sia på sia på sia me håndskrevne sier, å kilobyte på kilobyte me Word-dokumenter me allslags ditten å datten så eg har skreve. Eg elske å bruga ordå eg har fått. De e sjølve ordå, bildene å følelsane di framkalle, eg bryr meg om. De va derfor norsk på mange mådar slutta å ver kjekt når analyse kom inn i bilde. Eg kan tolka ein tekst, men eg vil gjerna ha meg frabedt å få ein fasit på kordan ein ska tolka ein tekst. Koffor analysera ting i hjel?
Ord kan brugas te så møje. Di kan uttrykka følelsar, di kan skapa følelsar, di kan gleda å såra, knusa å bygga opp. Ord sette fast å holde igjen, eller bevege å forandre. Ord skape grunnlag for relasjon, å binde mennesker samen. I ytterste konsekvens: Ka e rase, aent enn ord? Ka e språk og nasjonalitet, aent enn ord?
For någen månar si fekk me hørra ein heilt nye sang i Rægekjerkå. Unni Eriksen, for di så vett kem de e, hadde skreve teksten, å Liv-Heidi og Owe Lie-Bjelland laga melodien. Eg syns sangen va nydelige, å e veldig lei meg for at eg ikkje har fått hørra an framført merr enn ein gong. Sangen hette ”Ord” å refrenge går sånn:
”Takk for ordene du gir meg
I din nærhet får jeg trøst
Herre, jeg ber:
Gi meg mer av dine ord
Jeg trenger å høre din røst”
Sangen handle om ordå Gud har gitt oss, te takk, te kvile, te fred, te lovsang. An handle om Guds ord, og om ordå me får frå Gud frå dag te dag, å om ordå me kan gje tebage.
Gud har gitt oss ord – å någen av oss (eg rekne meg sjøl som et eksempel her) har an gitt ein spesiell kjærlighet te ord. Unni e ein av di – Asle, Trygve å Astrid, mine norsklerarar på ulike tidspunkt di siste fem årå, e andre.
De har ittekvert blitt ein slags fy-ting å ver glad i ord. De har blitt ein politiker- og presteting å ver glad i ord, å ingen av delene e positivt. E ein politiker-glad i ord e ein handlingssky, og vil bruka ord, møje ord, for å dekka øve mangel på handling, eller mangel på handlingsvilje. E ein preste-glad i ord, bruke ein møje av di, e kjedelige å torre, å e irrelevant.
Ingen av delene e heilt sant. Case in point: Dagfinn Høybråten og Sindre Eskedal.
Dagfinn e ein dyktig politiker, men de e ikkje før du har hørt an tala ”live” at du verkelig forstår ka denne mannen kan. Fysste gang eg sko hørra Dagfinn tala, va eg kjempeskoffa for at de va han å ikkje ein aen statsråd som kom. Eg kjente han kun av navn, som helseminister, å eg va sikker på at han kom te å ver dødskjedelige. Han va ekstremt flink, å alt aent enn dødskjedelige. Han engasjerte, provoserte å inspirerte – alt på ein ti-femten-minutt lange tale. Han e ekte, engasjert og ærlig. Han snakke – fordi de e de politikara jørr – å han jørr någe med det – fordi det ska di og jørr. Han e ein av dei så gir meg tru på framtiå, med sine ord, å me handlingane bag ordå
Sindre e ein flott prest – han e i godt selskap me mange, mange andre, de e eg sikker på. Di e unge, di e kule (ikkje tvungent kule, di bare e sånn), di e kristne, å di går frivillig i kjole kver søndag. Sindre kan dette me ord. Han preke så bra, de går te hjertene, de ska eg lova deg. Han fekk konfirmantkullet før meg te å garantert huska litt av sin konfgudstjeneste: ”Bæææ”. Han fekk mitt kull te å huska litt av sin konfgudstjeneste, ved hjelp av et bilde av et fotballag å sesongbillett te Stavanger stadion. Han kjenne sitt publikum – alltid – å vett ka han ska sei å koss han ska sei de. Eg vil tru der ligge møje arbei bag preikene hans – men di e nesten alltid på kornet å heilt som di ska og bør ver. Han e ein av dei så inspirere meg i kristenlivet, me sine ord, å me personen, den ekte, ærlige personen, han e bak ordå sine.
Rudi Myntevik har ein sang som går omtrent sånn:
”Gud, se bak mine ord
det fins et liv
som vil ære deg
Mitt ønske er
at min sang
kan stige opp til deg
som lyden av min tilbedelse”
Tilbedelse e handling, de e livene våre, de handle ikkje bare om ke me seie, de handle om kem me e å ke me jørr. Rudi har og sagt de, at lovsang i beste fall e lyden av vår tilbedelse. Derfor, nettopp derfor, kan ikkje kjærlighet te ord stå aleina. Ord må følgas av handling, ellers e di ”drønnende malm eller en klingende bjelle”, for å sitera 1. Kor. 13, 1. Ord må følgas av kjærlighet, og konsekvensen av kjærlighet e handling. Konsekvensen av kjærlighet te sine medmennesker e at ein jørr alt ein kan for at ens medmennesker ska ha de bra eller få de bedre. Derfor e de viktig for oss, ikkje bare som kristne, men i de heila tatt, som mennesker, at me lar handling følga ordå våre.
Kjærlighet te ord betyr for eksempel at ein ikkje ønske å bruga di te usannhet. Har ein ein sånn kjærlighet te ord, har ein og kjærlighet te innholdet av ordå sine, å då fordre ord handling.
For ein som ikkje føle de på same måde som meg vil mine tankar om ord virka fremmane å spesielle. Men tro meg, adle har någe di føle de sånn om. De besta eksempele eg kan komma på e musikk, men kvert menneske vett ke di sjøl sette høgt.
Ord e viktig for meg. Eg snakke store, store mengder av di. Eg skrive store, store mengder av di. Gud har gitt meg ord, å evnen te å gleda meg øve di. Han ser nok ikkje så lyst på at eg (foreløpig) rynke på nasen øve 2005-øvesettelsen av NT, men han ser nok og at gleden min vil bli ennå større når eg får vent meg te de nya språge å den nye flyden. Eg glede meg te å ta fatt å bli vande.
Men, for å komma tebage te begynnelsen; eg komme te å savna hyrden. Eg huske at når eg va liden, lerte di oss på syndagsskulen om forskjellen på gjetar å hyrde. Ein gjetar, de konne ver ein så va betalte for å passa på sauene, å de va derfor han sprang vekk når løvå (eller ka slags vilt dyr de nå va) kom, for han hadde ingen interesse av sauene. Hyrde, de hette de viss han så eigte sauene passte på di sjøl. Han eigte sauene, va glad i di, hadde interesse av di. Derfor blei han hos di sjøl når løvå kom, for å passa på di. Eg vett ikkje om desse definisjonane e historisk og/eller lingvistisk korrekte, men de va ein søde måde å tenka på. Å som eg nevnte tidligare, ”hyrde” gir meg et vakkert bilde. De gir meg sangen ”Jesu lille lam jeg er” på hjernen, samt et glansbilde-bilde av Jesus me mørkblondt hår å skjegg, svakt rød kjortel å blå kappe som holde et lam øve skuldrene sine. Å ein visshet om at lammet, de e meg.
Jesus e uansett min goe hyrde.
Eg leste nettopp ein blogg der ei skreiv at hu va så lei av ord. Eg for min del blir bare meir å meir glad i ord.
Eg å Dagbjørg diskuterte dette ein kveld – vårt forhold te ord. Sammenhengen va den nye NT-øvesettelsen, der ett av mine store klagepunkter e bortfallet av ordet ”hyrde”. De ska eg komma tebage te litt seinare. Eg innser at eg på de jabna har ein personlighet som e någe mer henfallen te høykirkelighet enn di fleste andre på min alder som ikkje e katolikkar, men de va ikkje poenget.
Dagbjørg sitt poeng va, så vidt eg huske, at for henna handla de ikkje så møje om ordå, men om innholdet. Det handle selvfølgelig om ka type menneske ein e. Eg for min del syns at SMS-Bibelen, for eksempel, e någe stort tull – no offence viss der e någen her så lige den godt – for meg e ordå ein del av opplevelsen, på mange mådar ein del av innholdet. For meg E der ein forskjell på ”Jeg er den gode hyrde” å ”Jeg er den gode gjeter”. Eg forstår jo selvfølgelig at innholdet teknisk sett e de sama, men den fysste setningen e ”finare”, å skape for meg et vakrare bilde av ka setningen sitt innhold innebære.
Eg e ein ord-person. De e derfor eg har sia på sia på sia me håndskrevne sier, å kilobyte på kilobyte me Word-dokumenter me allslags ditten å datten så eg har skreve. Eg elske å bruga ordå eg har fått. De e sjølve ordå, bildene å følelsane di framkalle, eg bryr meg om. De va derfor norsk på mange mådar slutta å ver kjekt når analyse kom inn i bilde. Eg kan tolka ein tekst, men eg vil gjerna ha meg frabedt å få ein fasit på kordan ein ska tolka ein tekst. Koffor analysera ting i hjel?
Ord kan brugas te så møje. Di kan uttrykka følelsar, di kan skapa følelsar, di kan gleda å såra, knusa å bygga opp. Ord sette fast å holde igjen, eller bevege å forandre. Ord skape grunnlag for relasjon, å binde mennesker samen. I ytterste konsekvens: Ka e rase, aent enn ord? Ka e språk og nasjonalitet, aent enn ord?
For någen månar si fekk me hørra ein heilt nye sang i Rægekjerkå. Unni Eriksen, for di så vett kem de e, hadde skreve teksten, å Liv-Heidi og Owe Lie-Bjelland laga melodien. Eg syns sangen va nydelige, å e veldig lei meg for at eg ikkje har fått hørra an framført merr enn ein gong. Sangen hette ”Ord” å refrenge går sånn:
”Takk for ordene du gir meg
I din nærhet får jeg trøst
Herre, jeg ber:
Gi meg mer av dine ord
Jeg trenger å høre din røst”
Sangen handle om ordå Gud har gitt oss, te takk, te kvile, te fred, te lovsang. An handle om Guds ord, og om ordå me får frå Gud frå dag te dag, å om ordå me kan gje tebage.
Gud har gitt oss ord – å någen av oss (eg rekne meg sjøl som et eksempel her) har an gitt ein spesiell kjærlighet te ord. Unni e ein av di – Asle, Trygve å Astrid, mine norsklerarar på ulike tidspunkt di siste fem årå, e andre.
De har ittekvert blitt ein slags fy-ting å ver glad i ord. De har blitt ein politiker- og presteting å ver glad i ord, å ingen av delene e positivt. E ein politiker-glad i ord e ein handlingssky, og vil bruka ord, møje ord, for å dekka øve mangel på handling, eller mangel på handlingsvilje. E ein preste-glad i ord, bruke ein møje av di, e kjedelige å torre, å e irrelevant.
Ingen av delene e heilt sant. Case in point: Dagfinn Høybråten og Sindre Eskedal.
Dagfinn e ein dyktig politiker, men de e ikkje før du har hørt an tala ”live” at du verkelig forstår ka denne mannen kan. Fysste gang eg sko hørra Dagfinn tala, va eg kjempeskoffa for at de va han å ikkje ein aen statsråd som kom. Eg kjente han kun av navn, som helseminister, å eg va sikker på at han kom te å ver dødskjedelige. Han va ekstremt flink, å alt aent enn dødskjedelige. Han engasjerte, provoserte å inspirerte – alt på ein ti-femten-minutt lange tale. Han e ekte, engasjert og ærlig. Han snakke – fordi de e de politikara jørr – å han jørr någe med det – fordi det ska di og jørr. Han e ein av dei så gir meg tru på framtiå, med sine ord, å me handlingane bag ordå
Sindre e ein flott prest – han e i godt selskap me mange, mange andre, de e eg sikker på. Di e unge, di e kule (ikkje tvungent kule, di bare e sånn), di e kristne, å di går frivillig i kjole kver søndag. Sindre kan dette me ord. Han preke så bra, de går te hjertene, de ska eg lova deg. Han fekk konfirmantkullet før meg te å garantert huska litt av sin konfgudstjeneste: ”Bæææ”. Han fekk mitt kull te å huska litt av sin konfgudstjeneste, ved hjelp av et bilde av et fotballag å sesongbillett te Stavanger stadion. Han kjenne sitt publikum – alltid – å vett ka han ska sei å koss han ska sei de. Eg vil tru der ligge møje arbei bag preikene hans – men di e nesten alltid på kornet å heilt som di ska og bør ver. Han e ein av dei så inspirere meg i kristenlivet, me sine ord, å me personen, den ekte, ærlige personen, han e bak ordå sine.
Rudi Myntevik har ein sang som går omtrent sånn:
”Gud, se bak mine ord
det fins et liv
som vil ære deg
Mitt ønske er
at min sang
kan stige opp til deg
som lyden av min tilbedelse”
Tilbedelse e handling, de e livene våre, de handle ikkje bare om ke me seie, de handle om kem me e å ke me jørr. Rudi har og sagt de, at lovsang i beste fall e lyden av vår tilbedelse. Derfor, nettopp derfor, kan ikkje kjærlighet te ord stå aleina. Ord må følgas av handling, ellers e di ”drønnende malm eller en klingende bjelle”, for å sitera 1. Kor. 13, 1. Ord må følgas av kjærlighet, og konsekvensen av kjærlighet e handling. Konsekvensen av kjærlighet te sine medmennesker e at ein jørr alt ein kan for at ens medmennesker ska ha de bra eller få de bedre. Derfor e de viktig for oss, ikkje bare som kristne, men i de heila tatt, som mennesker, at me lar handling følga ordå våre.
Kjærlighet te ord betyr for eksempel at ein ikkje ønske å bruga di te usannhet. Har ein ein sånn kjærlighet te ord, har ein og kjærlighet te innholdet av ordå sine, å då fordre ord handling.
For ein som ikkje føle de på same måde som meg vil mine tankar om ord virka fremmane å spesielle. Men tro meg, adle har någe di føle de sånn om. De besta eksempele eg kan komma på e musikk, men kvert menneske vett ke di sjøl sette høgt.
Ord e viktig for meg. Eg snakke store, store mengder av di. Eg skrive store, store mengder av di. Gud har gitt meg ord, å evnen te å gleda meg øve di. Han ser nok ikkje så lyst på at eg (foreløpig) rynke på nasen øve 2005-øvesettelsen av NT, men han ser nok og at gleden min vil bli ennå større når eg får vent meg te de nya språge å den nye flyden. Eg glede meg te å ta fatt å bli vande.
Men, for å komma tebage te begynnelsen; eg komme te å savna hyrden. Eg huske at når eg va liden, lerte di oss på syndagsskulen om forskjellen på gjetar å hyrde. Ein gjetar, de konne ver ein så va betalte for å passa på sauene, å de va derfor han sprang vekk når løvå (eller ka slags vilt dyr de nå va) kom, for han hadde ingen interesse av sauene. Hyrde, de hette de viss han så eigte sauene passte på di sjøl. Han eigte sauene, va glad i di, hadde interesse av di. Derfor blei han hos di sjøl når løvå kom, for å passa på di. Eg vett ikkje om desse definisjonane e historisk og/eller lingvistisk korrekte, men de va ein søde måde å tenka på. Å som eg nevnte tidligare, ”hyrde” gir meg et vakkert bilde. De gir meg sangen ”Jesu lille lam jeg er” på hjernen, samt et glansbilde-bilde av Jesus me mørkblondt hår å skjegg, svakt rød kjortel å blå kappe som holde et lam øve skuldrene sine. Å ein visshet om at lammet, de e meg.
Jesus e uansett min goe hyrde.
16. august 2006
Javell...o.O
Javell... Thomas Wilhelmsen linke te min anmeldelse av Impuls-CDen på gjenlyd.no! Haha, I win! Eg e kjempeseriøse! Å sånn! Elle någe! ...men de e litt kult fordeom... Å definitivt kult for Gjenlyd at folk begynne å veda om siå, ikkje minst sånne som Thomas. Ka nå enn "sånne som Thomas" sko bety...
Mitt nye uttrykk e for tiå: "Vold mot kvinner!" Ikkje spør, du vil ikkje veda...
Jobben va kjempetøffe, har eg forresten nevnt jobben? Haha, de e ganske løye... Ok, på mandag va eg å mor å far ude å handla, å eg spurte i diverse butikkar om di trengte folk, som selvfølgelig ingen gjorde. Ein skobutikk me går forbi har lapp i vindue: "Lørdagshjelp ønskes omgående." Eg inn der, vettu, seie at eg ikkje har CV elle någe me meg, men e sinnsykt interesserte. Hu ringe opp te sjefen, som komme ner å bare: "Hei, du vil jobba her?" Eg bare: "Ja, gjerna!" Så gjentar eg at eg ikkje har CV eller någe me meg, men kan komma innom me de.
Han: "Nei, nei, de e ittj de som står på pappiran som e de viktiaste, de e om du e hær når du ska å dem dær tingan!"
Eg: "...okay..."
Han: "Så du kannj jobb så mang lørdaga så muli?"
Eg: "Jepp, helst litt ittemiddaga å sånn og.."
Han: "Vi kannj sje ka vi får te. Kannj du komm på onsdagen?"
Eg: "...DENNE onsdagen?"
Han: "Ja."
Eg: ".....??? Eh. Ja?"
Han: "Fint, onsdag ti te fire."
*tar meg i hånnå*
Han: "Ja, ka hete du, forresten?"
Eg: "Sigrid Rege."
Han: "Ok. Onsdag, ti te fire. Hær e korte mitt å sånnj, så har du tellefonnommere å sånnj."
*han går opp for å spisa ferdig lunsjen sin*
Eg (te mor som prøve sko): "Eg trur eg nettopp fekk jobb."
Mor: "???????"
Haha, konge, jaffal. Jobb va kjekt, kjekke folk å masse kunda, å eg fikse egentligt dette ganske bra så langt. Ska på jobb igjen på lørdag, så be å kryss fingra å sånn!
Ellers har eg å Helge våre i lag i ett år i mårå, så de ska feiras me middag å litt sånn, trur eg, blir sikkert kjekt:)
Udenom de... Eg trenge fortsatt flerne spørsmål te Rudi, så fyr igang!=)
Mitt nye uttrykk e for tiå: "Vold mot kvinner!" Ikkje spør, du vil ikkje veda...
Jobben va kjempetøffe, har eg forresten nevnt jobben? Haha, de e ganske løye... Ok, på mandag va eg å mor å far ude å handla, å eg spurte i diverse butikkar om di trengte folk, som selvfølgelig ingen gjorde. Ein skobutikk me går forbi har lapp i vindue: "Lørdagshjelp ønskes omgående." Eg inn der, vettu, seie at eg ikkje har CV elle någe me meg, men e sinnsykt interesserte. Hu ringe opp te sjefen, som komme ner å bare: "Hei, du vil jobba her?" Eg bare: "Ja, gjerna!" Så gjentar eg at eg ikkje har CV eller någe me meg, men kan komma innom me de.
Han: "Nei, nei, de e ittj de som står på pappiran som e de viktiaste, de e om du e hær når du ska å dem dær tingan!"
Eg: "...okay..."
Han: "Så du kannj jobb så mang lørdaga så muli?"
Eg: "Jepp, helst litt ittemiddaga å sånn og.."
Han: "Vi kannj sje ka vi får te. Kannj du komm på onsdagen?"
Eg: "...DENNE onsdagen?"
Han: "Ja."
Eg: ".....??? Eh. Ja?"
Han: "Fint, onsdag ti te fire."
*tar meg i hånnå*
Han: "Ja, ka hete du, forresten?"
Eg: "Sigrid Rege."
Han: "Ok. Onsdag, ti te fire. Hær e korte mitt å sånnj, så har du tellefonnommere å sånnj."
*han går opp for å spisa ferdig lunsjen sin*
Eg (te mor som prøve sko): "Eg trur eg nettopp fekk jobb."
Mor: "???????"
Haha, konge, jaffal. Jobb va kjekt, kjekke folk å masse kunda, å eg fikse egentligt dette ganske bra så langt. Ska på jobb igjen på lørdag, så be å kryss fingra å sånn!
Ellers har eg å Helge våre i lag i ett år i mårå, så de ska feiras me middag å litt sånn, trur eg, blir sikkert kjekt:)
Udenom de... Eg trenge fortsatt flerne spørsmål te Rudi, så fyr igang!=)
15. august 2006
Javell:)
Cathrin ittespurte ein unnskyldning for koffor verken min eller Jeanett sin blogg har blitt oppdaterte i de sista, å den komme her:
hybelen.blogspot.com, hybelkaninanes gjemmested. Her blir der litt godt og blandet frå hybeltilværelsen i blokk S, å me håbe dåkk vil besøga oss der:)
hybelen.blogspot.com, hybelkaninanes gjemmested. Her blir der litt godt og blandet frå hybeltilværelsen i blokk S, å me håbe dåkk vil besøga oss der:)
4. august 2006
Javell:S!
Eg trenge litt hjelp, folkens! Om ikkje så alt for lenge ska eg sannsynligvis intervjua Rudi Myntevik for gjenlyd.no, ei ny sia om kristen musikk (Ja, Marit, de e Sola-Leifi å Thomas, bror te Anita), å eg kan kje akkurat sei at eg vett heilt ka eg ska/bør spør om. Forslag mottas med ekstrem takk!
19. juli 2006
Javell (!)
Då har eg fått mail frå Samordna Opptak, NTNU vil gjerna ha meg på bachelor i KRL, så då va de offisielt, p'en måde. Nå sidde eg jaffal her å vurdere tenksomt kor lenge eg må venta udøve måronen før eg ringe Jeanett å spør ka hu kom inn på...
Tippe eg egentligt bare ringe nå, ja...
Tippe eg egentligt bare ringe nå, ja...
13. juli 2006
Javell! Ditten og datten - mest ditten
What to say? Wow.... Futti, sko så veldig, veldig gjerna våre tebage på Tromsø Normisjon.
Turen konne overhodet ikkje starta merr glimrane enn an gjorde, me Impuls-CD heilt rygane ferske rett i hendene. (Mitt eksemplar ligge dessverre igjen i bilen te Anette, men de tar me litt på sikt, eg har Marit sin, haha!)
Turen te Tromsø va lang, men heilt ok, å sjøl om ventingå va litt lange på Gardermoen, så gjekk de bra. (Digresjon: Koffor i ALLE HIMMELENS land å riger slår metalldetektoren på Gardermoen ud på belte mitt, mens den på Sola å den på Evenes å adle andre norske flyplassa ikkje gjer de? Koffor ska di ha bedre metalldetektorar på Gardermoen? E de ekstra viktig at di så flyr frå Oslo e trygge? Diis makey no sense, jah?)
Me kjypte parfyme å bøger å deodorantar (va de fem, Leif Inge?) å allslags, å koste oss egentlig masse☺
Så gjekk me på flye, å eg tenke någen kver kjente pulsen gå litt fortare mens me ubønnhørlig nærma oss Tromsø merr å merr. Sallan, nå sko de skje. Me sko treffa tromsingane! Futti, eg va jaffal ekstremt spente. Så kom me fram, å eg blei litt letta øve kor lett de va å plassera di fira guttane (Siril, den siste tromsinge, va sjuge fysste kvellen) i bås. Den bås-settingå blei eg jo ganske kjapt tvongen te å revurdera, å fant ud at sjøl om Asbjørn både har skjegg, briller å kors som henge utpå t-skjortå, så e de ikkje dermed sagt at han e ein liten nerd, men tvert imot ein skitten liten prestesønn=P Og sjøl om Joakim hadde piggar (!) så e an egentlig bare ein koselige bamse inni seg. Som riktignok e ganske ækkel, men sånn ellers...
Me blei ittekvert kjent, å introduserte tromsingane for Ligretto, som og va ein av innledningane te de som gjorde Andreas ennå merr lik oss enn di andre va: Rogalands-spasmene. Ikkje spør meg koffor, men Rogalands-spasmer hette de.
Leiren va... interessant. Kjekke, men veldig få deltagarar gjorde de te ein heilt nye opplevelse for meg jaffal, å de gjorde oss rogalendingar ennå merr øvebeviste om at me e nødt te å få tromsingane ner å besøga oss å ha leir. Jeanett å Anette H innførte forøvrig någe heilt nytt (for tromsingane) på denne leiren: Armbånd- og hårfletting, som va ein ubetinga suksess! Underholdningskvelden va og någe heilt, heilt, heilt for seg sjøl, me ”Doris Renhjerte” og ”Peter og ulven” foran deltagarar og ledarar som ALDRI HADDE SITT DE FØR! Sjokkopplevelse! Fantastisk løye. Av andre begivenhedar på og før leiren vil eg nevna lysperevitsane, korav di fleste e dypt teologiske (eksempel: Kor mange Nehemja trengs for å skifta ei lyspera? Bare ein, men han trenge litt tid te å fasta, be å sørga øve at lysperå e gått fysst), merr Ligretto, lauvmakk, grillspyd & brannsår, å pølsejakt! Pluss et par ting te som me ikkje brukte på leiren, men som eg skreiv ner for framtidig bruk i egenskap av å ver Leif Inge sin sekretær mens me planla, blant aent Stor-Cluedo(!).
Me kom heim frå leir te nyheten om at leir nummer to blei avlyst, å me forberedte oss på ei goe slakke helg på Tromsø Normisjon. Leif Inge og Sunniva hadde imidlertid andre planer; 24 timar i bønn for Tromsø, som va spesielt og fantastisk og kjempekjempetøft! Meg å Anette e jaffal enige om at de har endra heilt på kossen me ber, å at de va ekstremt inspireranes. Eg har absolutt sansen!
Ittekvert som den vegå nærma seg slutten, følte eg at eg egentlig for fysste gong fekk go kontakt me tromsingane, å de va jo veldig kjekt☺ Mandagen kom, å me tog avgårde. Destination: Risøya! LITT kult å komma der å sei ”Eg står på gjestelistå”, haha, takk Børge!
Skjærgårds va konge, fantastisk å kjempekjekt! Minus-sier va di ekstremt ”øve-kule” konferansierane i Big Top, som eeegentligt ikkje va så galne når me bare blei vande me di, å at der egentlig ikkje va någen kjempebra artistar. (Hallo, CARÅLA?) Der va jo for så vidt någen så va goe, sånn som Bryan ett-elle-aent så eg ikkje huske å ikkje orke slå opp å MaryMary, mens for eksempel Ungfila skuffa stort live. Impuls i Fjellkjerkå va suksess, heilt vanvittig bra. Digge Impuls-musikken!
I løpet av Skjærgårds blei me og ennå merr close me tromsingane, å ækkelheten eskalerte øve all forventning. (Åh, Andreas, så store H.I.T.S du har*g*) Va ekstremt trist når me måtte forlata di, eller di forlot oss, egentligt, si di reiste før oss.
Når eg kom heim (itte ein busstur som blei tilbrakt med å enten sova eller skriva meldingar te Siril), va de fyssta eg gjorde (dagen ittepå, då*g*) å laga Life and times of Team NOROGA, der de kan ver ein ekstremt god idé å kikka itte spennane å morsomme ting frå teamturen.
Mens eg va på team, hadde KrFU sitt 60. Landsmøde, å de va de jo litt bittert å gå glipp av. Store delar av sentralstyre e nå heilt nytt, så me går veldigt spennande tider i møte, ska bli veldig kjekt å fylla me på det nya styre☺
I andre nyheder så har me altså nå FLYTTA! Tada! (For å sitera Anette)(som forøvrig har fus på gjesteromme) I den anledning må de ver lov å ver litt bitterhedens stemme:
MOR HAR HEVE PUDÅ MI!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Eg e ekstremt bitter. Ja, hu va så sleden at trekke udpå fylle hang i filler, å fylle tøyd ud, men hu va goe å ligga på å hu va MI! Eg prøvte liksom å skifta trekk på na fort å gale så mor ikkje sko se de, men de va jo ikkje akkurat mulig, åsså sa hu bare ”Sånnåge ufyse kan me ikkje ha”, åsså HEIV U NA!!!! BITTERHEDENS STEMME! Eg e fullt å heilt overbevist om at så mange forandringar på ein gong ikkje i de heila tatt kan ver någe bra. Bittert.
For di så e interesserte så kan eg nevna at den fyssta nåttå i nytt hus sov eg meget, meget godt, å eg må innrømma (nølande og motvillig) at den nya pudå e nokså goe den og. Bilder av huse kjeme så fort eg gidde ta di*g*
Va der då någe aent? Hmm.... Jo, de va der! Eg jobbe nå mandag-fredag klokkå 7.00-15.00, så viss du i den tidsperioden kjede deg å har lyst å senda meldingar te någen (eg har kje så møje pengar, så eg svare jedna ikkje), så e de ekstremt fritt fram. Denne fyssta vegå e eg nesten for industriarbeiar å rekna, eg bere å slibe å skrue i boltar ronnt forbi. I tillegg har eg fått mi fysste (og forhåpentligvis siste, for de va forbanna vondt) blåe någgel (kossen skrive ein egentligt ”negl” på dialekt? Eg bare gjetta eg), sjøl om u e merr røe akkurat for øyeblikke, å de e jo litt bittert, for de va jo litt respekt når u va blåe... For di så e interesserte i historien bag, så glapp eg altså ei sju centimeter kjokke stålplada så eg sko snu, å den landa på fingen. SINNsykt vondt, love deg.
Te slutt må eg bare nevna at der nå e.. *sjekke tellaren*... 25 dager te eg kjeme te Trondheim for å flytta derte. FUTTI, love deg! Dette e spennande, folkens! Livene våre som sjølstendige mennesker (på en måde) nærme seg ekstremt. Futti!
Te slutt i denne mother of all posts: EG SAVNE TROMSINGANE! Eg går å nynne ”Jorden vi bor på” på bergensk, eg tenke ekkelt i einkver tenkelig situasjon, å ALT minne meg om Tromsø, leir, Skjærgårds eller någen av folkå på teamet. Eg trenge at tromsingane komme (æsj!) her. NÅ.
Turen konne overhodet ikkje starta merr glimrane enn an gjorde, me Impuls-CD heilt rygane ferske rett i hendene. (Mitt eksemplar ligge dessverre igjen i bilen te Anette, men de tar me litt på sikt, eg har Marit sin, haha!)
Turen te Tromsø va lang, men heilt ok, å sjøl om ventingå va litt lange på Gardermoen, så gjekk de bra. (Digresjon: Koffor i ALLE HIMMELENS land å riger slår metalldetektoren på Gardermoen ud på belte mitt, mens den på Sola å den på Evenes å adle andre norske flyplassa ikkje gjer de? Koffor ska di ha bedre metalldetektorar på Gardermoen? E de ekstra viktig at di så flyr frå Oslo e trygge? Diis makey no sense, jah?)
Me kjypte parfyme å bøger å deodorantar (va de fem, Leif Inge?) å allslags, å koste oss egentlig masse☺
Så gjekk me på flye, å eg tenke någen kver kjente pulsen gå litt fortare mens me ubønnhørlig nærma oss Tromsø merr å merr. Sallan, nå sko de skje. Me sko treffa tromsingane! Futti, eg va jaffal ekstremt spente. Så kom me fram, å eg blei litt letta øve kor lett de va å plassera di fira guttane (Siril, den siste tromsinge, va sjuge fysste kvellen) i bås. Den bås-settingå blei eg jo ganske kjapt tvongen te å revurdera, å fant ud at sjøl om Asbjørn både har skjegg, briller å kors som henge utpå t-skjortå, så e de ikkje dermed sagt at han e ein liten nerd, men tvert imot ein skitten liten prestesønn=P Og sjøl om Joakim hadde piggar (!) så e an egentlig bare ein koselige bamse inni seg. Som riktignok e ganske ækkel, men sånn ellers...
Me blei ittekvert kjent, å introduserte tromsingane for Ligretto, som og va ein av innledningane te de som gjorde Andreas ennå merr lik oss enn di andre va: Rogalands-spasmene. Ikkje spør meg koffor, men Rogalands-spasmer hette de.
Leiren va... interessant. Kjekke, men veldig få deltagarar gjorde de te ein heilt nye opplevelse for meg jaffal, å de gjorde oss rogalendingar ennå merr øvebeviste om at me e nødt te å få tromsingane ner å besøga oss å ha leir. Jeanett å Anette H innførte forøvrig någe heilt nytt (for tromsingane) på denne leiren: Armbånd- og hårfletting, som va ein ubetinga suksess! Underholdningskvelden va og någe heilt, heilt, heilt for seg sjøl, me ”Doris Renhjerte” og ”Peter og ulven” foran deltagarar og ledarar som ALDRI HADDE SITT DE FØR! Sjokkopplevelse! Fantastisk løye. Av andre begivenhedar på og før leiren vil eg nevna lysperevitsane, korav di fleste e dypt teologiske (eksempel: Kor mange Nehemja trengs for å skifta ei lyspera? Bare ein, men han trenge litt tid te å fasta, be å sørga øve at lysperå e gått fysst), merr Ligretto, lauvmakk, grillspyd & brannsår, å pølsejakt! Pluss et par ting te som me ikkje brukte på leiren, men som eg skreiv ner for framtidig bruk i egenskap av å ver Leif Inge sin sekretær mens me planla, blant aent Stor-Cluedo(!).
Me kom heim frå leir te nyheten om at leir nummer to blei avlyst, å me forberedte oss på ei goe slakke helg på Tromsø Normisjon. Leif Inge og Sunniva hadde imidlertid andre planer; 24 timar i bønn for Tromsø, som va spesielt og fantastisk og kjempekjempetøft! Meg å Anette e jaffal enige om at de har endra heilt på kossen me ber, å at de va ekstremt inspireranes. Eg har absolutt sansen!
Ittekvert som den vegå nærma seg slutten, følte eg at eg egentlig for fysste gong fekk go kontakt me tromsingane, å de va jo veldig kjekt☺ Mandagen kom, å me tog avgårde. Destination: Risøya! LITT kult å komma der å sei ”Eg står på gjestelistå”, haha, takk Børge!
Skjærgårds va konge, fantastisk å kjempekjekt! Minus-sier va di ekstremt ”øve-kule” konferansierane i Big Top, som eeegentligt ikkje va så galne når me bare blei vande me di, å at der egentlig ikkje va någen kjempebra artistar. (Hallo, CARÅLA?) Der va jo for så vidt någen så va goe, sånn som Bryan ett-elle-aent så eg ikkje huske å ikkje orke slå opp å MaryMary, mens for eksempel Ungfila skuffa stort live. Impuls i Fjellkjerkå va suksess, heilt vanvittig bra. Digge Impuls-musikken!
I løpet av Skjærgårds blei me og ennå merr close me tromsingane, å ækkelheten eskalerte øve all forventning. (Åh, Andreas, så store H.I.T.S du har*g*) Va ekstremt trist når me måtte forlata di, eller di forlot oss, egentligt, si di reiste før oss.
Når eg kom heim (itte ein busstur som blei tilbrakt med å enten sova eller skriva meldingar te Siril), va de fyssta eg gjorde (dagen ittepå, då*g*) å laga Life and times of Team NOROGA, der de kan ver ein ekstremt god idé å kikka itte spennane å morsomme ting frå teamturen.
Mens eg va på team, hadde KrFU sitt 60. Landsmøde, å de va de jo litt bittert å gå glipp av. Store delar av sentralstyre e nå heilt nytt, så me går veldigt spennande tider i møte, ska bli veldig kjekt å fylla me på det nya styre☺
I andre nyheder så har me altså nå FLYTTA! Tada! (For å sitera Anette)(som forøvrig har fus på gjesteromme) I den anledning må de ver lov å ver litt bitterhedens stemme:
MOR HAR HEVE PUDÅ MI!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Eg e ekstremt bitter. Ja, hu va så sleden at trekke udpå fylle hang i filler, å fylle tøyd ud, men hu va goe å ligga på å hu va MI! Eg prøvte liksom å skifta trekk på na fort å gale så mor ikkje sko se de, men de va jo ikkje akkurat mulig, åsså sa hu bare ”Sånnåge ufyse kan me ikkje ha”, åsså HEIV U NA!!!! BITTERHEDENS STEMME! Eg e fullt å heilt overbevist om at så mange forandringar på ein gong ikkje i de heila tatt kan ver någe bra. Bittert.
For di så e interesserte så kan eg nevna at den fyssta nåttå i nytt hus sov eg meget, meget godt, å eg må innrømma (nølande og motvillig) at den nya pudå e nokså goe den og. Bilder av huse kjeme så fort eg gidde ta di*g*
Va der då någe aent? Hmm.... Jo, de va der! Eg jobbe nå mandag-fredag klokkå 7.00-15.00, så viss du i den tidsperioden kjede deg å har lyst å senda meldingar te någen (eg har kje så møje pengar, så eg svare jedna ikkje), så e de ekstremt fritt fram. Denne fyssta vegå e eg nesten for industriarbeiar å rekna, eg bere å slibe å skrue i boltar ronnt forbi. I tillegg har eg fått mi fysste (og forhåpentligvis siste, for de va forbanna vondt) blåe någgel (kossen skrive ein egentligt ”negl” på dialekt? Eg bare gjetta eg), sjøl om u e merr røe akkurat for øyeblikke, å de e jo litt bittert, for de va jo litt respekt når u va blåe... For di så e interesserte i historien bag, så glapp eg altså ei sju centimeter kjokke stålplada så eg sko snu, å den landa på fingen. SINNsykt vondt, love deg.
Te slutt må eg bare nevna at der nå e.. *sjekke tellaren*... 25 dager te eg kjeme te Trondheim for å flytta derte. FUTTI, love deg! Dette e spennande, folkens! Livene våre som sjølstendige mennesker (på en måde) nærme seg ekstremt. Futti!
Te slutt i denne mother of all posts: EG SAVNE TROMSINGANE! Eg går å nynne ”Jorden vi bor på” på bergensk, eg tenke ekkelt i einkver tenkelig situasjon, å ALT minne meg om Tromsø, leir, Skjærgårds eller någen av folkå på teamet. Eg trenge at tromsingane komme (æsj!) her. NÅ.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
