Foreldre å sånn

Ein kan sei møje om foreldrene mine, å eg har vel sagt de mesta, vil eg tru, men futti di e kule av å te. Dette e egentligt et veldig tilfelle av "you had to be there for it to be funny", men eg ska prøva å forklara. Mor å far va i fjose i dagmåres så Arne sko få fri, me de resultat at di sov cirka fem timar i nått. Itte kjerkå i dag sette me oss ner å ede riskrem, å far e i normalt humør, litt gleibing (For di så ikkje forstår de, så betyr "å gleiba" omtrent de sama som å tulla-erta-type ting) å litt lått. Ittekvert så vise de seg at ikkje bare e an i godt humør - han e skikkeligt øvetrøtte, å de sama e mor. Når mor e øvetrøtte e hu omtrent sånn så meg, hu ler te hu nesten har vondt i magen, ska hu ha sagt någe hikste hu de fram mydlå latterkulene.

Dette oppdaga eg sånn: Far begynne å snakka om om me kanskje sko gått ein tur, men der e kjokke skådda ude, å mor jørr ein grimase for å indikera at hu ikkje gidde.
Far: "E du vonne i knee?"
Mor: "Nei, de sidd-"
Far: "De sidde merr i håve, jedna?"
Mor: "Vondt i viljen."
Far: "Ja, sjå oss andre så sidde jo viljen jedna i håve, då, men du e jedna-"
På dette tidspunkte går glise te far nesten fra øyra te øyra, å mor begynne å le. Og le. Og le. Og hu ler såpass at hu sette ein klementinbåd i halsen å hoste så ein galning. Når hu så har roa seg seie hu, uden någen sammenheng forøvrig:
Mor: "Nå har eg komt på ke eg konne gitt deg [Far] i julegave."
Far: "Ein klem?"
Mor: "Ei håvelykt."
Far: "Va de te utvendig eller innvendig bruk?"

Igjen tar latterkrampå oss adle samen, å me lo så me grein. Futti, di e løgne av å te. (Ja, eg vett at de sikkert ikkje e så løye når du ikkje va der, men de E ganske løye allså:P