Javell!

Siden sist jeg blogget har jeg blitt tante igjen! Lille Noa Brakestad (blant de nærmeste mest kjent under navnet "prinsen") ble født natt til Skjærtorsdag, og er et fantastisk nydelig lite gull! Akkurat nå er hans mormor og morfar på besøk og koser sannsynligvis vettet av seg. Tante, derimot, sitter i Trondheim, begravet til halsen i diktanalyse og sosiolingvistikk, men håper å få lagt inn et besøk i Oslo i løpet av de neste par ukene!

Jeg forlater dere til fordel for "Landskap med gravemaskiner" med disse linjene fra Louis Jacobys fantastisk gode vise "Hverdag":

Når en morragretten unge
slår seg vrang og rekker tunge
og nekter å ta klær og støvler på.
Når melkeglasset veltes
og geitostmaten eltes
mellom fingre som er klønete og små.

Så husk at denne dag må du ta vare på,
den forsvinner mellom fingra dine nå
En gang vil du savne slitet
da er det for sent å vite
Det er du som gjør din dag og tinning grå.

Når skrikinga og skrålet
blir litt mer enn du kan tåle
Og du kjefter på en glede og en lek
Når du har glemt å leve
midt i hverdagen og strevet
Og tålmodigheten din har satt sin strek

Så husk at denne dag må du ta vare på
den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet
Da er det for sent å vite
Det er du som gjør din dag og tinning grå

Du er kysten som de en gang seiler fra
Si meg hvem er stor og hvem er liten da
Når fremtidshavet ligger som et speil
Så blås din medvind inn i deres seil.

Når lørdan blir til sønda'
Du ber en stille bønn da
Om at unga ikke våkner klokka fem
Men Vårherre kan`ke love
At du skal kunne sove
Når to små kommer inn med morraklem

Så husk at denne dag må du ta vare på
den forsvinner mellom fingran dine nå.
En gang vil du savne slitet
Da er det for sent å vite
Det er du som gjør din dag og tinning grå